«This Is Not The End»: Spielbergs glaner egne sko i senk

5

Spielbergs

«This Is Not The End»

By The Time It Gets Dark

«We Are All Going To Die» var trioen Spielbergs første single ut fra det som nå manifesterer seg som albumdebuten «This Is Not the End». Og selvmotsigelsen til tross, akkurat så intenst låter de når de med fuzz, punk, feedback og dødsforakt slår fast at dette ikke er slutten. La oss håpe at det vil vare lenge, for det er langt mellom de innbitte, dedikerte og helhjertede indiebandene som med så stor sans for kvalitet og originalitet tør å stille seg på skuldrene av internasjonale forbilder.

Les også: Populær norsk hverdagsangst fra Spielbergs

At tekstene har større vidd enn lakoniske titler som «McDonalds (Please Don’t Fuck Up My Order)» skulle tilsi, og at Mads Bakliens vokal er skarp som en kløvøks, bidrar til en helhetspakke vel verdt en omvei.

Spielbergs Baklien (vokal, gitar, låtskriver), Stian Brennskag (bass) og Christian Løvhaug (trommer) har bakgrunn fra en rufsete bukett norske indieband. Med nådeløse nedslag i postpunken har de bygget seg sikkert opp gjennom et knippe singler, blant dem «4AM» som nå står fram som ett av høydepunktene sammen med albumets åpningslåt «Five On It», den svaie avslutningen «Forevermore» og «Distant Star» fra EP-en med samme navn. Albumet er i utgangspunktet skapt med like deler rambukk og gitar, men med sans for den samme finurlige dekonstruksjonen av det bestående som for eksempel Television Personalities og My Bloody Valentine.

Innspillingen har skjedd sammen med Tord Øverland Knudsen fra The Wombats og Imitating Aeroplanes, og Marius Drogsås Hagen, også fra sistnevnte, men også de støtter opp under trioformatet, som bevisst dyrkes til siste trevl, dronende på detaljene og surfende på dissonansen. På sitt mest umiddelbare slynger de fra seg episke og lurvete perler som nikker i retning Motorpsycho eller Trail Of Dead, selv om vi egentlig skal langt lenger inn i indiejungelen for å finne konkrete sammenligninger.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

De svarer dessuten på den internasjonale hypen rundt de første singlene med et par overraskelser. Den stille støyen i markkryperen «Sleeper», som overtar for de uttværede og introverte «S. K:» og «McDonalds (Please Don’t Fuck Up My Order)», viser at de også kan kunsten å glane egne sko i senk. Disse innslagene trenger noe mer tid enn titlene som umiddelbart roper til en moshpit, men aksepterer du dem som en beskjed om at Spielbergs ikke skal tas for gitt, står de igjen som bekreftelsen på at bandet behersker hele bredden i et valgt format. Akkurat som mannen de har hentet bandnavnet fra.