5
KONSERT
Thea Hjelmeland
Øyafestivalen onsdag
Thea Hjelmeland tilhører et lite sjikt artister som kommer fra listene over de beste albumene i 2018 til Øya 2019. Det er hun, Christine & The Queens, Robyn og bare et par andre. Derfor kunne hun gjerne stått der høyt opp på scenen og sunget sangene fra «Kulla», og vi hadde sikkert vært fornøyde nok.
Les også: En dramatisk poptriumf
Sånn begynner det også, riktignok først med «Feathery» fra det forrige albumet «Plexus», akkompagnert av kjente fjes fra opptil flere bergensbølger, og det ligger at til en helt fin konsert i ettermiddagssola. Men Hjelmeland har andre planer.
Mange idealistiske artister har i årens løp snakket om å myke opp skillet mellom artister og publikum, ikke minst på festival. I beste fall har dette handlet om at deler av publikum blir invitert på scenen for å danse og synge med helt til slutt. Dette har blitt stadig vanskeligere ettersom festivaler har blitt mer gjennomregulerte. Thea Hjelmeland tar dette mange skritt videre – bokstavelig talt.
Etter tre sanger forlater hun sin opphøyde posisjon, og går en runde på sletta mens hun synger «Vacuum». Det dukker opp en liten dansetrupp, og hele opptreden får et performanceaktig preg, som varer i flere sanger til, inkludert stevet «Born». Den gode stemningen dette skaper er til å ta og føle på. Dette er selvfølgelig ikke noe alle slags popstjerner kan foreta seg, vi ser for eksempel ikke for oss Robert Smith fra The Cure gjøre det senere på kvelden, men her fungerer det som en vennligsinnet, inkluderende åpning av festivalen.
Thea Hjelmeland kommer seg etter hvert tilbake på scenen. Nå skal det danses, formaner hun, og så kommer den funky «Happen Go Stay», som hun lar gli over i «Placenta», som vi utropte til en av fjorårets mest spesielle, men også beste poplåter. Det er alltid en fornøyelse å høre de aller beste poplåtene på festival.
[ Les også : Øya feirer 20 år med kake til alle ]
Dette får være nok «opphøyd» eleganse. Nå blir det «bygdefest på Øya» roper hun, hopper ned til folket igjen, og så er det «Ritual» som polonese og «Nylon» som jenka, med publikum som villige dansere på rekke og rad. En konsert som rent musikalsk hadde vært mer enn god nok i seg selv, ble sånn en helt spesiell opplevelse.