Nye takter

Thea Hjelmeland: En dramatisk poptriumf

Thea Hjelmeland lager de mest fengende låtene i Norge i år. Med et innhold et godt stykke bortenfor alminnelig poplyrikk.

Dagsavisen anmelder

5

Thea Hjelmeland

«Kulla»

Theah Music

###

Thea Hjelmelands forrige album, «Solar Plexus» kom på 9. plass på Kritikertoppen for 2014, norske musikkanmelderes oversikt over årets beste plater, både norske og utenlandske. «Et album som sprenger grenser for norsk popmusikk» ble det sagt. Oppfølgeren tar henne enda en skritt videre.

Thea Hjelmeland høres ut til å ha full kontroll over alle popmusikkens mest iørefallende virkemidler. Ved overfladisk lytting høres dette «bare» ut som et album som er fullt av årets fineste låter. Som synges sterkt, uttrykksfullt og fleksibelt, noen ganger i perfekte overdubbede harmonier med seg selv, i en eventyrlysten, leken bergenslyd. Produsert med Jørgen Træen, med navn som Kjetil Møster, Chris Holm, Yngve Sætre og Matias Tellez i kulissene. En popdrøm, rett og slett.

Les også: Det første innsynet i arkivene til Prince etter hans død (DA+)

En nærmere inspeksjon gir albumet større dybder. Ta bare åpningslåten «Hands Up». Den beskriver en dramatisk ubehagelig situasjon, kanskje et overfall på gata, i alle fall ikke en stemning vi er vant til i sanger som så til de grader appellerer til lystsenteret i hjernen. Eller enda sterkere: «Placenta» kommer med det mest uimotståelige fengende refrenget som er hørt i år. De største popstjernene står i kø for å få sånne låter å synge. Men «Placenta» er «morkake», sangen er en eksplisitt beskrivelse av en fødsel med dramatisk utgang. Vi har rett og slett aldri hørt noe lignende.

Og sånn er hele dette albumet. Som «Happen Go Stay». Hva med dette for enda et strålende omkved for allsang på konserter: «Teach our children how to die/Smoke of plastics in the oceans and the sky». Til tross for det særdeles tiltrekkende innholdet er dette altså ikke popmusikk som smisker med lytterne. «I’m not here to please you», synger Hjelmeland konfronterende i «No More». «Ritual» høres ut som et feministisk stammerop. Dette er et album som tilfeldigvis har flere fellestrekk med det nye til Aurora, som tilfeldigvis kommer samme dag.

Les også: Sommerferien inspirerte Emile The Duke til å lage album om noen «lette greier» (DA+)

Mange av sangene er dessuten svært fysiske. Om menstruasjon, masturbasjon, menopause, ejakulasjon, kjønnssykdommer, ytre og indre organer i fri bevegelse. Thea Hjelmeland har ført opp Jenny Hval som «lyrical consultant». Det er ikke mange andre enn dem som skriver tekster på dette planet. I den erotiske hyrdestunden «Pleasure» er det kjønnshår mellom tennene, famlende usikkerhet, befriende annerledes i forhold til mange andre sanger i samme sjanger. Men konklusjonen, «All is now a metaphore/All is meta/All is before» er ikke akkurat vanlig poplyrikk. Noen ganger kan tekstene virke litt i overkant kryptiske, men de setter i alle fall fantasien i sving. Og så kan altså alt godt høres som ren musikk. «Vacuum» er et nydelig lydmaleri, med orgel, dyp bass, og fragmentariske ord som bare understreker en stemning.

Innimellom kommer noen sunnfjordske mellomstikk, som stevet «Born», som både kan forstås på engelsk («født») og norsk. Men sangen som heter «Kvardag» er en engelsk sang om å lengte etter noen hver dag, og den mest konkrete fortellingen på albumet. Det høres ut som Thea Hjelmeland kan gjøre akkurat hva hun vil nå. En artist i særklasse.