The Rolling Stones: Da steinene begynte å rulle

«Confessin’ The Blues» er et dobbelt samlealbum der The Rolling Stones selv har valgt ut 42 gamle låter av sine store forbilder: Muddy Waters, John Lee Hooker, Howlin’ Wolf, Robert Johnson og en lang rekke andre. The Rolling Stones gjorde stor suksess med «Blue And Lonesome» i 2016, der de spilte en rekke av disse favorittlåtene sine, og overbeviste alle om at bluesen fortsatt betyr mye for dem, etter alle disse årene.

Nå er det Little Walter selv som framfører «Blue And Lonesome». Samlingen begynner naturlig nok med «Rollin’ Stone» med Muddy Waters, sangen som ga navn til den nye gruppa i 1962.

The Rolling Stones startet på sett og vis da Mick Jagger og Keith Richards kom i prat på togperrongen i Dartford 17. oktober 1961, på grunn av de to platene Jagger bar med seg. «Fant vi tonen? Setter du deg i ei vogn med en fyr som har «Rockin’ At The Hops» med Chuck Berry på Chess Records, og dessuten «The Best Of Muddy Waters» finner dere tonen. Dette var de ekte sakene», skrev Keith Richards i selvbiografien «Livet».

De begynte å bestille plater rett fra Chess i Chicago, faktisk direkte fra Marshall Chess, arvingen med sommerjobb på lageret, som de senere gjorde til direktør for Rolling Stones Records. I «Livet» forteller Richards videre om gruppas forhold til bluesen. «Det var alt vi hørte på den gangen. Ikke annet en amerikansk blues eller rhythm and blues eller country blues. Hver time i våken tilstand, hver eneste dag, satt vi bare der foran høyttalerne og prøvde å fine ut hvordan denne bluesen ble spilt».

Richards reflekterer videre over det som i senere år er omtalt som kulturell appropriasjon, og har et reflektert forhold til hvordan gruppa til å begynne med hadde et overdrevet romantisk forhold til svarte menneskers liv og historie: «Vi ville bare være noen svarte jævler. Heldigvis fikk vi plukket det av oss. Men dette var skolen, det var sånn bandet ble født.»

Les også: Han er uoffisiell verdensmester på bass: Nå spiller han i Oslo

I dokumentarfilmen «Under The Influence» fortalte Keith Richards om The Stones’ første besøk i Chess-studioet, der de gikk gjennom korridorene, forbi en svart mann som sto på en stige og malte taket. Som viste seg å være Muddy Waters, som attpåtil takket gruppa for det de hadde gjort for ham. Richards snakket om å komme til et fortsatt segregert USA, og oppdage at de faktisk var med på å gi nasjonen tilbake sin egen kultur.

Sånn ble dette kulturutveksling til gjensidig glede. The Stones bygde sin karriere på den gamle bluesmusikken, men de gamle utøverne fikk også en fornyet oppmerksomhet. De gamle veteranene begynte å reise rundt i verden, de var faste gjester på jazzfestivaler i Norge, og senere fikk vi egne bluesfestivaler også. At de unge mennene fra England ble svært mye rikere enn de gamle foregangsmennene fra USA er likevel uomtvistelig.

Hvordan musikkformer oppstår kan vanskelig forklares på noen få linjer. Inne i plateomslaget har musikkhistorikeren Colin Larkin fått relativt god plass til å gå gjennom historien. Bluesen kommer fra bomullsmarker og plantasjer sør i Sambandsstatene. Den ble etter hvert også framført i juke joints, der arbeidsfolket koblet av med gambling, røyking, drikking, og dansing. De kalte ikke dette djevelens musikk for ingenting!

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Bluesen var der lenge før oppfinnelsen av grammofonplatene. Da bluesplatene begynte å komme ble de lenge omtalt som «race records», og hadde dette som offisiell betegnelse helt til Jerry Wexler, den gangen journalist i Billboard, bestemte seg for å omdøpe sjangeren til rhythm and blues i 1949.

Det går ikke helt an å beskrive hvor tøft det er å høre John Lee Hooker framføre «Boogie Chillin» i et opptak fra 1948. Jeg er ikke helt sikker på om vi satte pris på hvor stor begivenhet det var å se Hooker på Studentersamfundet i Trondheim i 1983, eller B.B. King på Kongsberg så sent som i startet på det nye århundret. Bare to av blueslegendene i denne samlingen er fortsatt i live, Buddy Guy og Billy Boy Arnold, mens Otis Rush gikk bort i september i år, tydeligvis etter at omslagsheftet ble trykt.

Popmusikken var inne i en dødperiode tidlig på 60-tallet, med Elvis i militæret, og flere andre tidlige pionerer var døde. Det var i dette vakuumet engelske ungdommer begynte å se til den gamle bluesen for inspirasjon, for å røske opp i tilværelsen. Ikke bare The Rolling Stones, men også John Mayall, The Yardbirds, The Pretty Things, The Animals og Manfred Mann var besatte av bluesen. Litt senere fulgte Cream, Fleetwood Mac og Led Zeppelin etter.

«Confessin’ The Blues» er 42 låter på dobbelt CD, eller to LPer, eller, aller mest staselig i disse julegavetider – en bok med de 42 sporene fordelt på fem titommers vinylplater, for et stykke på vei å reprodusere formatet bluesmusikken kom på opprinnelig – da som 78-plater. Utgivelsen kommer som en nødvendig påminnelse om hvor det meste av det vi kaller popmusikk i dag egentlig stammer fra. To timer med fremragende musikk, med en intensitet, en nødvendighet og en rå entusiasme som mange godt kunne forsøke å etterstrebe i dag.

Omslaget på albumet er malt av Ron Wood. 10 prosent av inntektene kommer til å gå til Willie Dixon’s Blues Heaven Foundation, en stiftelse som arbeider for å gjøre bluesen lettere tilgjengelig for fremtidige generasjoner. «Confessin’ The Blues» er ingen definitiv historie om bluesmusikken, men et hyggelig nedbetaling av gjelda fra det som er og blir verdens største rock’n’roll-band.

(Sitatene fra «Livet» av Keith Richards er oversatt av Jens Erik Røsåsen)