Taylor Swift på topp igjen

5

Taylor Swift

«Lover»

Taylor Swift

«I’m so sick of running as fast as I can/would I get there quicker if I was a man» synger Taylor Swift i sangen som heter «The Man». Hun har slåss mot bransjen i mange år, holdt lenge tilbake musikkens sin fra strømmetjeneste (denne ble umiddelbart tilgjengelig), har startet sitt eget plateselskap siden sist, men måtte samtidig se det forsmedelige i at den gamle katalogen hennes ble kjøpt opp av Scooter Braun, manageren til konkurrenten Ariana Grande. Å velge side mellom Taylor Swift og Ariana Grande, det skal jeg ikke gi meg ut på. Grande har gitt ut et par album som har gjort henne til den beste superstjerna det siste året, men Taylor Swift slår godt tilbake i konkurransen.

«The Man» kommer som en sentralt manifest på dette albumet, med klar adresse til noen av hennes erkefiender: «What’s it like to brag about drinking and dollars/And getting bitches and models», synger hun. Åpningslåten «I Forgot That You Existed» kan handle om en ekskjæreste, men kan også være et siste svar til Kanye West. Jeg holdt på å kalle dette én feide, men det handlet virkelig om artistiske overgrep som hun nå tar enda et oppgjør med.

I forkant av det nye albumet ga Taylor Swift ut den spenstige Pride-hyllesten «You Need To Calm Down» på forsommeren, til stor glede for mange, men hun ble også beskyldt for å komme med et kalkulert utspill for å omfavne nye lyttergrupper. For noe sprøyt! Man kan jo spørre seg om kjente artister bør holde seg unna politiske tema, for å unngå å bli mistenkt for kyniske baktanker. Taylor Swift er forresten fortsatt opptatt av fengende sanger, poengterte tekster og uimotståelige refrenger. Kanskje er dette også noe hun har funnet på for å smiske med et stort publikum?

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

«Lover» er, som tittelen antyder, hovedsakelig et forelsket album. Igjen kommer hun med detaljerte rapporter fra privatlivet, men fortalt på en morsommere, fantasifull måte enn vi er vant til i popmusikkens gjennomsnittlige betroelser. Kanskje er alle disse sangene hyllester til kjæresten Joe Alwyn, skuespilleren hun har hatt et forhold til i tre år, og som «London Boy» høyst sannsynlig er en lovsang til. Hun forteller om sin kjærlighet for det beste med Amerika, Motown, Springsteen, Tennesse Whiskey, men har også oppdaget gledene ved Camden Market, rugby og Brixton. En særdeles livlig og oppstemt sang, som umiddelbart blir satt på plass av albumets høydepunkt, og mest følsomme stund: «Soon You’ll Get Better», med koring, fele og banjo av The Dixie Chicks. Taylor Swift har ellers helt forlatt countrymusikken. Jeg skal ikke si at det var countrysanger hun skulle vært, men dette er fantastisk vakkert – visstnok en sang til mora da hun ble alvorlig syk.

«Lover» er altså stilmessig herlig variert. «Cruel Summer» (nei, ikke Bananarama-hiten) er laget sammen med Annie «St. Vincent» Clark, med en uimotståelig popteft. Tittelsangen «Lover» er smådekadent atmosfærisk lo-fi rock, sånn som høres ut som det er laget i klesskapet, men likevel står fram klarere enn det mest ellers. «Paper Rings» er slående gitardrevet kraftpop. «Miss Americana And The Heartbreak Prince» et er eventyr på overflaten, men har en underliggende følelse av politiske bekymringer: «Who seems to care/American stories burning before me/I’m feeling helpless, the damsels are depressed/Boys will be boys then, where are the wise men», spør hun.

Svenskene Max Martin og Shellback er ikke med på laget denne gangen. Albumet er for det meste skrevet og produsert med Jack Antonoff, som også var innom forgjengeren «Reputation», som sto bak Lordes forrige, og Lana Del Reys neste, og tydeligvis er den de vil ha akkurat nå.

«Lover» er over en time langt. Det er egentlig for mye. Jeg venter hele tida på at albumet skal begynne å miste momentumet. Singelen «Me!» med han fra Panic! At The Disco høres ut som et rent formelbasert frieri til en annen fanskare, men ellers går dette aldri nedenom og hjem. Det er ganske godt gjort.