Anderson .Paak tar det hjem enda en gang

5

Anderson .Paak

«Ventura»

12 Tone/ Aftermath

Norgesvennen Brandon Paak Anderson hadde så vidt rukket å spille i Spektrum, før det kom et aldri så lite påskeegg i fanget på oss – uten særlig forvarsel.

.Paak har gjennom fire album demonstrert hvordan han enkelt og lett klarer å få ulike lydelementer og konstellasjoner fra fortid og nåtid til å blende godt, til noe nytt og friskt. Men på «Ventura», føles det som han slipper seg mer fri, langt mer enn på forgjengeren – noe han også har uttalt i et intervju med Esquire. «Untie me, let me loose from the cord» proklamerer han på åpningssporet «Come Home».

Der «Oxnard» bar preg av strammere produksjoner, mer tilpassa mainstreamformatet, er vi nå mer flytende, fra by til fylke. Bokstavelig talt – fra Oxnard, til Ventura. Det groover og gynger i en eim av klassisk 70-talls soul, mens flere spor også nikker tilbake til hans tidligere andrealbum «Malibu».

Les også: Se bildene fra Aurora-konserten på Sentrum Scene (+)

«Ventura» oppleves samtidig mye mer tilgjengelig enn forgjengeren i sin spenstige og kledelige kombinasjon av flere sterke låter som både står seg ut som enkeltstående hits, deriblant Pharell Williams-produserte «Twilight», samtidig som de glir inn med de mer reindyrka soullåtene, og spor som er langt mer eksperimentelle i formen. Dessuten blir jeg mer oppmerksom på trommisen Anderson .Paak denne gang. Trommene er mer tydelige.

Samtidig blander .Paak flere epoker av musikkhistorien: Veteraner står på gjestelista, deriblant Smokey Robinson, og avdøde Nate Dogg setter preg på avslutningssporet. Samtidig omfavnes hiphop/R & B-soundet fra seint 90- og 00-tallet tidvis, eksempelvis gjennom to distinkte vokaler som slo seg opp i denne perioden: Brandy og André 3000. Mens «Winners Circle» gir noe smak av introen på «Dilemma» av Nelly og Kelly Rowland.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Musikkhistorikken og de mange kjærlighetsbudskapene foreslår også å kunne se .Paaks prosjekt og «Ventura» i en annen kontekst: Sett sammen med de politiske budskapene, spesielt omkring det kollektive traumet til de svarte i USA, og rasismen i dag, kan kjærlighetserklæringene og savnet han synger om, leses som adressert til delstaten han er fra, og menneskene og den musikalske arven knytta til den. Som når han på «Make it Better» innstendig ber: «Oh baby, do you want to make it better?/ Do you want to stay together?/ Hey, if you do/ Then let’s please/ Make some new memories».

Les også: Scott Walker (1943 - 2019): En av vår tids største stemmer har stilnet (+)

.Paak har vært på rundreise i California siden debutfullengderen «Venice» i 2014, med stopp innom Compton på Dr. Dres tredjealbum fra 2015, før andrealbumet «Malibu» kom i 2016, og så tilbake til fødebyen «Oxnard» i fjor. At han er glad i California, er ikke noe nytt, men prosjektet hans kan også sees i et større perspektiv, et ikke så ubeslekta med hans kollega og Cali-venn Kendrick Lamar. Et som handler om å forene historie, kultur, folk og deres geografiske tilknytning i et forsøk på å skape kollektiv bevegelse og bevissthet – men også selvtillit.

«I beggin’ you please come home» synger han innledningsvis. Men .Paak var visst hjemme hele tida.