Tame Impala lagde ørken-syretrip i 4D

5

KONSERT

Tame Impala

Øyafestivalen torsdag

Det føles som et varmt og etterlengta comeback når vi  stuper tilbake til «Let it Happen», som blir portåpneren til Tame Impalas «Fear and Loathing in Las Vegas»-tema og det er som skjermene på Amfiet formelig bretter opp ermene og tegner LSD-aktige montasjer. Harmoniske paletter av pastell og alt som minner om en karibisk strandfest du aldri har vært på, men bare har forestillinger om, setter tonen for resten av kvelden. Og natta. Den største anstrengelsen blant de oppmøtte synes å være det å finne den perfekte spot å nyte denne seansen på best mulig måte. Det er i det hele tatt en ganske chill og atmosfærisk stemning blant folket som har samla seg foran Amfiet. La den hvite hippie-festen begynne, med røyk og signaler.

Les også fra Øya: Storeslem for Sigrid

Det er tydelig at mange har gleda seg til dette, ikledd en «flerkulturell» klesstil på en anstrengt måte som virker å forsøker å virke uanstrengt. De prangende visuelle skjermbildene og lasershowet er i  en klasse for seg, som speiler musikkens kraft og driv, all den tid femmannsbandet velger å forholde seg maksimalt anonyme, men står som bare skygger foran de fargesprakende skjermene, på et show som i sin helhet virker å ha vært skreddersydd for «happy times» på Coachella. Men det har de tross alt valgt selv. Multitalentet Kevin Parker, som er hodet og produsenten bak hele prosjektet får iblant vist seg litt i spotlighten, selv om det holder i bøtter og spann å bare høre hans behagelige, drømmende vokal, til et sett som sitter tight og «right».

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Det er mange topper i det som generelt er et veldig gladjokkende, publikumsfriende sett - «Getting Closer», «Why Won’t You Make Up Your Mind?», «Feels Like We Only Get Backwards», «Moments», samt siste singel «Borderline» som kom i april - samme måned som det australierne gjestet den store influencer-festivalen, Coachella. Der dro de dessuten opp den brått så mye omtalte rapperen A$AP Rocky på scena og gjorde noen eksperimentelle acts der. Noe liknende skjer dessverre ikke i kveld, av helt åpenbare årsaker, på alle måter, selvsagt.

Ikke at det overhodet trengs. Trampeklappen, og stemningen  i crowden er udiskutabel. Parker sier et par intetsigende ting innimellom, som alle driter i, men samtidig jubler over, som intro på «Eventually», og tusenvis av tråder sees i himmelen over oss. Det er med andre ord nok av saft i denne melonen av et 4D-show, som dessuten består av et massivt trøkk fra røykmaskiner som gir deja vu til ungdomsklubben, eller ei CS-gass-hytte.

Men fra 4D til kjerne. Tame Impala/Kevin Parker har nådd bredt og på flere plan fordi Parker også evner å så noen ideer med substans i seg, i tillegg til fengslende soniske konstellasjoner. Som det å fange en tidsånd, og en estetikk som kler den godt som kontrast, og som kommer i full utfoldelde i aften: En som maler den eksistelle angsten mange unge voksne kjenner på om samtida. De romantiske, flyktige bildene på skjermene viser mange tomme landskap. Sletter og ødemark. Håpløshet. Ensomhet. Men i kveld er det som alle kan stå litt sammen om hverdagsangsten. Også de som ikke kjernner på en. Og romantisere den, flyte fra den. Er det rart man ruser seg? Og er det rart man ruser seg på musikk i fellesskap?

Øya dag 2 – se bildene fra torsdagen