Takk og farvel til Joddski

5

Joddski

«Livet e for kort»

Mosvolddalen/Knirckefritt

Rapperen som fram til nå har vært kjent som både Jørg-1 og Joddski har vært en forgrunnsfigur i norsk hip hop siden århundreskiftet. Først ti år med gruppa Tungtvann, så ti år til med en solokarriere som han avslutter med dette albumet. Det er neppe noen grunn til å ta avskjeden veldig tungt, den kan kanskje sammenlignes med da Bowie sa opp som Ziggy Stardust, og mange trodde han skulle gi seg for godt. Uten sammenligning for øvrig, skal vi kanskje legge til.

Det er 20 år siden vi først hørte om Jørgen Nordeng, da kjent som Jørg-1. Sammen med Poppa Lars i duoen Tungtvann, som rundt århundreskiftet kom med sin «Reinspikka hip hop». Jørg-1 ble soloartisten Joddski, og har fortsatt å gi ut låter i en rekke sammenhenger, med et eget sammensurium av spøk og alvor. Når det nå igjen er aktuelt å oppsummere hele tiåret, så tror jeg det norske kulturlivet nådde toppen av 10-tallet med videoen til Joddski-låten som heter «Bjørn Sundqvist».

Les også: Et av årets mest etterlengtede debutalbum

Tungtvann var ikke bare blant de første som rappet på norsk, de gjorde det på reinspikka nordnorsk attpåtil. – Vi trodde ikke at vi skulle få respekt fra Østlandet for dette. Men vi har spilt på det vi er, det står vi for, og vi gjør ingen forsøk på å legge skjul på det, fortalte Tungtvann oss til å begynne med. Og selv om Jørgen Nordeng også fikk tid til å skrive ordentlig bok om alle sine amerikanske forbilder, så er det fortsatt de nære tingene dette handler om. Det er bare litt over et halvt år siden Joddskis forrige album, «Glasshuset morgengry», der han var så oppslukt i lokal kultur fra hjemtraktene at vi kalte ham «heimstadrapperen». Det nye albumet fortsetter i denne retningen. «Livet e for kort» begynte med at Joddski var i studio med OnklP og visesangeren K.M. Myrland for en ny versjon av sistnevntes «Æ breinn mett lys i begge einnan». Det nærmeste dette albumet kommer noe som i en ideell verden hadde vært både en hit og en radiofavoritt.

Resten av albumet er spilt inn i kirka på Karlsøy i Troms. Karlsøy er nærmest et hellig sted i norsk motkultur, helt tilbake til 60-tallet. I tillegg til å være en urban rapper fra det nye århundret har Jørgen Nordeng en tydelig kjærlighet til hele denne forhistorien. Dette hører vi mange ganger på det nye albumet, både i valg av gjesteartister og samplinger. Dette er en sterk forbrødring på tvers av generasjoner og landsdeler. Albumet er produsert av Salvador Sanchez, en gang med i gruppa Dark Side Of The Force. «Velkommen» er en minnetale for Joddski av rapperen som kaller seg Lyset, formerly known as N-Light-N og Son Of Light. Mange av musikerne er hentet fra det spesielle nordnorske reggaemiljøet, musikere som har spilt i Ire Darlings og Manna, som gjør seg spesielt gjeldende med nyabingi-taktene (slå det opp) i «Sacristia (PTSD)». Men her er også Magnus Eliassen og Stein J. Ellysef Olsen i sentrale roller, førstnevnte kjent fra Sirkus Eliassen, sistnevnte fra gruppa Karlsøy Prestegård, og selve prestegården, som sørgelig nok brant opp i fjor. På den påfølgende støttekonserten på Blitz var Joddski selvskreven.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Albumet begynner i en veldig høytidelig tone. I to låter filosoferer Joddski over livets forgjengelighet, om alt som forsvinner rundt ham, og hvor fort alt forandrer seg. «Fra toppen av Karlsøy» går over i et kort minne om den nedstemte 70-tallsvisa «Karlsøy i Troms», før tittelsangen «Livet e for kort» fortsetter med den samme eksistensialismen. Heldigvis tar stemningen seg godt opp etter hvert. En sample av Asa Krogtofts «Kvinne i sort» setter i gang «Adjø, Las Vegas», der rapperen avslører at han har hatt det litt moro også. «Død mann rider» er sterkt preget av gruppa Erter Kjøtt og Flesk sin 45 år gamle tonesetting av André Bjerkes dikt av samme navn. Det er usannsynlig effektivt. I tillegg minner den om at det ene albumet til Erter, Kjøtt og Flesk er overmodent for å bli gjenoppdaget. Den døde mannen som rider her er Joddski selv, som har tatt hesten sin ut på den gamle gata til byen, men kommer ikke til å ri stort lenger.

Les også: ASA Krogtoft - en ener i rekkene

Dette er veldig langt fra et vanlig hip hop-album. Det opphever alle stilistiske skillelinjer, men har en gjennomført holdning av selvsikker opposisjon, og antyder av Jørgen Nordeng kan gjøre hva han vil i neste fase av livet. «Kommer tilbake» kommer nærmere slutten som en nesten religiøs gospel, som et varsel om at det ikke er slutt med dette. Men hva nå? «Ny Tungtvann/Ikke vær dum mann/Å ødelegg den arven ville bare vært for dumt mann», melder Joddski, men «æ har non blanke ark æ har lyst å fargelegg så jævlig».

Albumets avslutning er smått utrolig: En 12 minutter lang lovprisning av alle som har gjort en forskjell i livet til denne rapperen. Hele sporet er en invitasjon til å bli avfeid som selvopptatt og selvhøytidelig, men det sier mye om styrken og selvsikkerheten i uttrykket til Joddski at vi blir fascinert av den fabelaktige flyten i alle takksigelsene. Her rekker han over de fleste han har laget musikk med, alle de yngre nordnorske rapperne som er i ferd med å ta over, en forståelsesfull mamma, og pappaen som kom hjem med ny vinyl og sa «ikke si no til mor di», alt han har vært med på, «fra Korslaget til D.D.E.», og ikke minst til kona som har holdt ut med alt dette. Dette er virkelighetsrap fra livets skole, alt over en loop av saktmodige «Takk te dokk» med Prudence, før broren Tarjei får spille gitarsolo i et par minutter som et siste takk for alt.