Nye takter

Stuntjazz og kjærlighetsgreier

Pom Poko er resultatet av et tilfeldig taffeljazz-oppdrag. Nå spiller de på de største festivalene i Norge og Danmark, men improvisering av tekster har de ikke sluttet med.

At Pom Poko skulle appellere så bredt var en overraskelse for alle. Det synes i hvert fall vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit.

– Det kan være fordi vi har det så gøy at det smitter. Også lager vi en fin linje mellom det som er litt for sært, og det som er såpass catchy at man får det med seg.

– Det står at dere har sjangerforakt i Urørt-bioen deres?

– Jeg vet ikke om det er et ord vi har funnet på selv, men det er kanskje bevisst at vi ikke skal prøve å lage noe spesielt. Vi lager bare det vi har lyst til å lage. Det er veldig kick-basert, alt sammen.

Også på Slottsfjell: Anna på toppen av fjellet

Begynte med taffeljazz

Ola Djupvik (trommer), Martin Miguel Almagro Tonne (gitar) og Ragnhild Fangel Jamtveit (vokal) begynte i samme klasse på jazzlinja i Trondheim, og kjente Jonas Krøvel (bass) godt fra før, fra da de alle gikk på samme folkehøgskole på Sund. Eventyret begynte da Krøvel fikk tilbud om en taffeljazz-jobb på en litteraturfestival.

– Der kunne han ta med seg hvem han ville, og så spurte han Martin og Ola. De tre hadde et band fra før som var sånn støyimpro. Så spurte han om jeg ville være med i det bandet der, og spille taffeljazz – også ble det bare noe helt annet, sier Jamtveit.

– Vi hadde ingen plan i det hele tatt. Jeg tror Jonas hadde et bassriff, og vi spilte over det, og så ble det noe annet enn vi hadde gjort før. Og vi likte det. Så spilte vi det.

Etterpå spilte den ferske kvintetten inn en av låtene, sendte det inn til Trondheim Calling, og la det ut på Urørt bare for gøy. Og litt for å se hvordan det gikk. Og de fikk napp.

– Det var bare et sånt eksperiment, og det gikk over all forventning, forteller Jamtveit.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gikk japansk

Navnet var like tilfeldig som alt det andre. Et kvarter før fristen gikk ut til å sende inn låten til påmelding til Trondheim Calling ante de enda ikke hva de skulle de hete. En japansk animasjonsfilm fra 1994 ble redningen.

– Jeg gikk inn på nettet og så på de der studio Ghibli-filmene. Jeg slengte på det navnet på søknaden, og tenkte ja-ja, vi kan kanskje bytte hvis vi angrer. Men vi liker det veldig godt. Vi har ikke angra enda.

– Har dere sett filmen da, «Pom Poko»?

– Nei, vi hadde heller ikke sett filmen før. Men så så vi den, og det er jo en sjukt kul film. Vi var veldig glade for at den viste seg å være det.

Japan ble fort et gjennomgående tema.

– Og så har vi sjukt lyst til å dra på turné i Japan, så det ble en greie. Jeg kan kanskje høres litt asiatisk ut når jeg synger også.

– Hvordan høres det ut?

– Jeg vet ikke.

Plutselig var det også en geisha-katt på coveret til singelen «It’s A Trap», tegnet av en venn som var god på å tegne.

– Denne katten har på joggesko. Er det en feminist-geisha?

– Det kan vi godt stå for, alle sammen.

– Men har dere funnet fotfestet?

– Vi har nok ingen plan for hva vi skal være. Det utvikler seg og forandrer litt retning hver gang vi skriver en låt. Det er basert på hva vi liker akkurat der og da. Det er kanskje en grunn til at vi ikke har noen plan om hva som er lurt å gjøre. Vi følger bare vår intuisjon.

Improviserte tekster

Det samme kan sies om låttekstene, som Jamtveit har for vane å improvisere – noe som kanskje heller ikke er helt vanlig kost.

– Når vi holde konsert, improviserer jeg gjerne. Jeg har ofte et hook som pleier å være ganske likt hver gang. Men versene kan være ganske forskjellige fra gang til gang. Når vi skal spille inn en låt, da skriver jeg ned noe, så det ikke blir helt tullete.

– Hva handler låtene om?

– Både «It’s a Trap» og «Jazz Baby» er begge noe kjærlighetsgreier, og det er mange rare setninger. Kjærlighet er motivet, men på en litt rar måte. Det er ikke så mye hjerte – smerte. Det er litt vanskelig å forklare de. «Jazz Baby» er vel en slags kjærlighetssang til seg selv.

– Du har enda ikke fått jernteppe på scenen under improvisasjonssynging?

– Nei, men innimellom kan jeg tenke at «det jeg nettopp sang nå hang kanskje ikke helt på greip». Men jeg har alltid gjort det, improvisert. Jeg gjorde det på konserten på Roskilde. Så jeg vet ikke. Jeg har jo en plan om at jeg skal skrive ned alle låtene, for det blir bedre når jeg skriver dem ned. Det blir mer kvalitet over lyrikken. Men det kommer alltid til å være litt sånn at jeg improviserer litt. Selv om det er litt risky.

Snart vil det komme en singel til, men Pom Poko står foreløpig uten plateselskap.

– Det driver vi og finner litt ut av, hvordan det der blir. Vi må kanskje ha det på plass før vi får gitt ut noen plate.

Men hovedmålet er å komme seg til Japan. Foreløpig er den mest eksotiske turen de kan skilte med en haiketur på Sund.

– Målet var å haike så langt nord vi kom. og plutselig satt vi på med en fyr i en bil som sa han skulle sette oss av hos en kompis av seg. Vi ante ikke hvilket hus vi skulle banke på, og gikk og banket på en tilfeldig dør. Plutselig åpnet Snåsamannen døra.

Pom Poko spiller i dag på Slottsfjell, og på Øyafestivalen lørdag 12. august.

Mer fra Dagsavisen