Strømmemodellen for musikk er urettferdig!

Forrige uke kom den offisielle statistikken for omsetningen av innspilt musikk i Norge i 2019. Den minner igjen om at målingen av popularitet gir merkverdige utslag i strømmealderen. Årsrapporten til bransjeorganisasjonen IFPI Norge viser først og fremst at den norske «plate»bransjen aldri har tjent så mye penger siden det digitale skiftet for 15 år siden. Det ble omsatt musikk for 812 millioner kroner i 2019, en økning på nesten ti prosent. 90 prosent av disse 812 millionene kommer fra strømmetjenestene. Deretter følger en rekke lister over fjorårets mest populære innspillinger. Disse tilfører de nevnte nøkkeltallene en lang rekke påminnelser om at inntektene er urettferdig fordelt blant artistene.

De totale strømmetallene er en merkverdig måte å regne popularitet på. Fordi de bare måler hvor mange ganger en låt har blitt spilt, men ikke hvor mange betalende kunder som har spilt den. I en familie med et strømmeabonnement vil tenåringshelter som blir spilt om og om igjen stikke av med praktisk talt hele artistpotten, mens favorittene til familieforsørgerne, som betaler for moroa, blir avspist med smuler fra de unges bord.

Mer om strømming i Volum 11: Stadig kortere sanger (Dagsavisen+)

Jeg nekter å tro at russefavoritter som Kuselofte og Soppgirobygget er blant landets mest populære artister, om man hadde spurt et representativt utvalg av musikkinteresserte. Ikke fordi jeg mistenker at de høye strømmetallene deres er feil. Forklaringen er at dette er artister som går på hektisk repeat i miljøer med redusert vurderingsevne i gjerningsøyeblikket. (I forbindelse med Tidal-oppstusset i 2018 uttalte jeg litt upresist til Dagens Næringsliv at det var fysisk umulig at jeg hadde hørt låter fra Kanye Wests album 54 ganger i løpet av ei natt. Et kritisk amerikansk nettsted påpekte at, jo, det er mulig. Suksessen til Kuselofte og Soppgirobygget bekrefter dette.)

Listene over de mest strømmede artistene forplanter seg til listene over de mest spilte på radio. Ifpis liste over de 20 mest spilte norske sangene på radio i 2019 har ingen artister som var kjente for ti år siden, til tross for at disse listene er vektet mot lyttertall. Altså at stasjonene som har flest lyttere, i praksis stasjonene som voksne hører på, teller mest. Jeg setter min ære i å minne om at det er mange gode låter av mange gode unge artister som blir mye spilt på radio, Kuselofte og Soppgirobygget glimrer også med sitt fravær her, men det er likevel noe som ikke stemmer når radiostasjoner for det brede laget av befolkningen ser til strømmefavorittene når de setter opp sine spillelister.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Det eneste stedet i Ifpi-statistikken de voksne artistene får tatt igjen er der inntjeningen er minst. Det mest solgte vinylalbumet i Norge i fjor var «The Crucible» med Motorpsycho. At Led Zeppelins 39 år gamle fjerde album er på niende plass gir oss en mistanke om at salgstallene ikke er enorme. Men her er i alle fall The Dogs, Erlend Ropstad og Bigbang kommet med, og de litt yngre Higasakite og Emilie Nicolas som andre lyspunkter, og minner om at det finnes et bredt interessefelt der ute, selv om det ikke ser sånn ut på strømmetoppen.

Fersk anmeldelse: Terningkast 6 til Stein Torleif Bjella: Et mesterverk (Dagsavisen+)

Det er en detalj i denne årsrapporten fra IFPI som viser hvor irrelevante strømmelistene er blitt som popularitetsbarometer. Om VG-lista hadde forsvunnet for noen år siden hadde det vært et jordskjelv i bransjen. Nå står det i stedet et lite avsnitt om at noe som heter Topplista er Norges offisielle heretter. Det har faktisk ikke vært nevnt offentlig før her, og ingen har oppdaget det. Fordi disse listene ikke lenger måler alminnelig suksess, bare interessen i et begrenset, men ivrig segment av alle de som hører på musikk. Sånn er det blitt! Skal det fortsette å være sånn?