Strandfest i regnvær

5

KONSERT

Beachheads

Vindfruen (Øya 2017)

Det som angivelig starta som en idé på en turnébuss mellom gitarist Vidar Landa og bassist Marvin Nygaard, var plutselig ikke bare et «sideprosjekt fra Kvelertak» lenger, da Beachheads tidligere i år kom ut med sin selvtitulerte fullengder-debut. Rolling Stone Magazine har i sin anbefaling av bandet, beskrevet kvintettens sound som «Klassisk gitarrock med akkurat nok muskler til å gjøre det stort på 90-tallets moderne rocke-radio». Men også som Foo Fighters på Big Star-kjøret. Og Teenage Fanclub på treningssenter – uten at jeg helt vet om det er utelukkende positivt eller negativt. I albumformat har soundet hørtes gjennomført ut. Og det er disse gutta som står for Øyafestivalens første konsert i år.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I pøsende regn får man ikke akkurat strand-vibber, men værets estetiske preg på seansen føles egentlig helt passende til vokalist Børild Haughoms mørke tekster, i kontrast til de glade kraftsalvene fra Landas gitarriff og Espen Kvaløys energiske trommeslag. Det pangåpnes med «It Feels Alright», der Stavanger-kvintetten stiller mannsterke med en gitarkamerat jeg sikkert burde kjent igjen fjeset på, samt ei blåserekke bestående av trompet, trombone og ingen mindre enn Bendik Brænne på sax. Det går over i «Moment of Truth», og mesteparten av debutalbumet får gjennomgå.

Les også: Alt klart for Øya 2017
Les også: Sommerens sensasjon på Øya

Det er folksomt for å være en så regntung start på Øyafestivalen. Beachheads klemmer til på hvert nummer, i en seanse som stadig beveger seg mot en varm topp. Det har ikke gått mange låtene, før publikum lar seg forføre, og gresset bader snart i hattifnatter i alle regnbuens farger, til låta om ei jente Haughom traff i ei trapp på en pub – «Una» – en av seansens karameller. Innimellom får jeg snev av svenske Johnossi, i små deler av enkelte arrangementer, men også av stemmen til Haughom, som kan minne litt om John Engelberts. Og den holder godt. Det er en generelt tight og gjennomført levering fra scenen – som forresten ser ut som den er i ferd med å ta inn vann. Det regner hunder og katter, og en vanndusj fosser fra Vindfruens toppduk. Men Beachheads og blåserekka som har kommet inn igjen på nest siste låt, «Get Away», har attituden til musikerne på et synkende Titanic – i hvert fall i filmversjonen. Det er vanskelig å tenke seg en bedre start på Øyas første regntunge dag.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.