Nye takter

Straight outta Hadeland. Anmeldelse: The Good The Bad And The Zugly: «Algorithm & Blues»

The Good The Bad And The Zugly følger opp Spellemann-suksessen med nok et nær perfekt album.

Dagsavisen anmelder

5

The Good The Bad And The Zugly

«Algorithm & Blues»

Fysisk Format

Den kompromissløse sjangeren «dødspønk» har fått en ny norsk stjerne, og det er lite som tyder på at bandet det er snakk om skal klare å holde seg i undergrunnen stort lenger. Selv mener The Good The Bad And The Zugly at det må være målet, skal vi tro introduksjonen til singelkuttet «Corporate Rock», men egentlig tok de vel skrittet opp i en annen divisjon for to år siden da de utga «Misanthropical House», som innkasserte bandet Spellemannprisen.

Les også: Musikken var ikke bedre før

Nå kommer bandets fjerde studioalbum «Algorithm & Blues», og som tittelen viser er dette et album som kjapt vil vise deg veien til kjernen av hva alt dette dreier seg. The Good The Bad And The Zugly spiller punk, hardcore og metal i en uslåelig potent miks som fra første spor oser av gammel AC/DC, Thin Lizzy og ikke minst norsk punkrock slik den ble definert for et par tiår siden av Turbonegro, Gluecifer og andre band som skjønte verdien av rivende gode låter og en «større enn livet»-holdning til hvordan en god produksjon skal låte. «Eg e over janteloven» vræler Ivar Nikolaisen i «Fuck Life … But How To Live It», en låt som begynner med hvordan det er å våkne søndag morgen og google seg selv og generelt leve for blackouten som helgen tilbyr når fredagen kommer og 50 euro brenner i lomma. The Good The Bad And The Zugly brenner så det holder, også det berømmelige lyset i begge ender så kynismen skvetter, og tittelen «Fuck Life … But How To Live It» er ellers et nydelig nikk i retning ett av norsk Blitz-punks mest sentrale band.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Serieskaper Flu Hartberg har tegnet illustrasjonen til plateomslaget. 

Les også: Gluecifer: Tilbake på rocketronen

The Good The Bad And The Zugly har røttene er solid planta i tradisjonene de fortsatt strekker seg etter uten å slippe sitt eget opphav. På låten «Fuck The Police» slås det fast at de kommer «Straight outta Hadeland», noe som gjør at man umiddelbart får lyst til å høre klassikeren «Hadeland Hardcore», bare for å skjønne at bandet på få år har kommet et kvantesprang videre når det gjelder å fininnstille sin egen innstilling til sjangeren. «Algorithm & Blues» er en nær perfekt plate når det kommer til produksjon og intensitet, skapt av et band som oser av spilleglede, som bygger opp de mest solide riffveggene og som i Ivar Nikolaisen har en vokalist som strekker seg etter den ultimate vokalutløsning. Som tidligere dyrker de bruken av norske fraser og vendinger innimellom det engelske, og måten de leker seg med detaljer, vignetter og annet på gjør bandet til noe helt eget innen en sjanger hvor mye låter altfor likt. Det skal for øvrig bli interessant å høre hva den samme vokalisten gjør med Kvelertak når hans «nye» band slipper sitt neste album om noen små uker.

Les også: Dumdum Boys rydder i rekkene

«Algorithm & Blues» er et rent overskuddsprosjekt og kan trygt kåres til et av vinterens beste album i den harde enden av skalaen. Det er jo plent umulig å ikke like en tittel som «The Kids Are Alt-Right», som også utover det umiddelbare viser at bandet har langt mer på hjertet enn de som omfatter sjangerens slitte klisjeer, men selvsagt svinger de innom dem også, noe tegneserieskaperen Flu Hartberg illustrerer godt på omslaget. Og akkurat som når de synger om børst og rock n’ roll pakker de heller ikke inn politiske meninger eller bransjeskepsis på noe som helst vis, men skrur dem like hardt som musikken i seg selv på et album som er totalt blottet for dødpunkter.

Les også: – Når du hører musikk som får håra til å reise seg ... Da får du et minutt ekstra å leve