KONSERT
The Rolling Stones
Orange scene, Roskilde
ROSKILDE (Dagsavisen): Etter over 50 år på veien skulle man ikke tro at seks uker fra eller til ville spille så stor rolle. Men The Rolling Stones har blitt mye tettere og enda tøffere på turen rundt i Europa. At spillet sitter bedre teknisk, smitter over på oppførselen på scenen. Selvsikkerheten har det aldri vært noe å si på, men nå strutter gruppa av spilleglede og sjarm. På storskjermene kunne vi se det ene fornøyde fliret etter det andre. Dette er mye mer enn ren rutine. Rock er best med en følelse av nødvendighet. The Rolling Stones spiller videre fordi de må. Jagger, Richards, Wood og Watts derimot… Sistnevnte kanskje litt mer av plikt enn de andre, men aller mest presis i spillet sitt.
En stund stusset vi over at Rolling Stones valgte å legge turnéavslutningen til en torsdag, ta helgen fri, og overlate til festivalen å gjennomføre tre dager til etter et tidlig klimaks. Men Stones er en av Storbritannias største institusjoner. De ville vel ikke risikere å gjøre konsert samtidig som England kunne spille kvartfinale i fotball-VM. Dette ble det som kjent ikke noe av. The Rolling Stones er etter forholdene i langt bedre form enn fotballandslaget, som ikke har vært helt på topp siden 1966. Hvordan tilstanden til laget fra ‘66 er, tør vi ikke tenke på. Stones konkurrerer i toppen, mens Bobby Charlton, Nobby Stiles og Gordon Banks nok er et stykke unna landslagsformen. I likhet med dem som ER på det engelske landslaget, kan man kanskje legge til.
Vi har gjentatt til det kjedsommelige at alt blir større og bedre i Roskilde. Her er kanskje 80.000 som ser dem nå, kanskje det yngste publikummet de har hatt siden det siste comebacket. Entusiasmen og festgleden er deretter. Det er sjelden en konsertsuksess er raskere sikret enn noen takter av åpningsriffet på «Jumping Jack Flash». Så er dette også selve lyden av rock’n’roll. And it’s aaalright… Sånn startet festen, og den skulle vare i over to timer.
En av de mest fascinerende bildene som sitter igjen av The Rolling Stones i Roskilde er Mick Jagger langt ute på catwalken, et lite menneske i et gigantisk folkehav som han liksom har delt i to. Nesten bibelske proporsjoner her, lenge før han kler seg i røde fjær og synger «Sympathy For The Devil». Ingen tror vel lenger at Mick Jagger er frelseren for noen som helst, men sammen med resten av gjengen sprer han livsglede som er en religion verdig.
I dagene fram mot konserten har vi moret oss stort med et nytt videoklipp, rett og slett en sketsj, der Jagger sitter selvhøytidelig i sofaen og beklager seg over Monty Pyhons comeback. Gamle menn som går i ungdommen for å tjene penger, med bare gamle nummer, ideer som var friske på 60-tallet, men som er gått ut på dato nå, sutrer han. Ved siden av ligger Charlie Watts og himler oppgitt med øynene. En overraskende selvironisk erkjennelse av hele prosjektet, der Stones i løpet av kvelden fortsatt spiller «Let’s Spend The Night Together», «Tumbling Dice» og «Brown Sugar» som om ingenting har skjedd siden sangene ble til. «Doom And Gloom» er en velkommen påminnelse om at de fortsatt kan lage skarpe nye sanger, men selvfølgelig er dette først og fremst en anerkjennelse av gammel storhet. Det er umulig å skille legenden om Rolling Stones fra det som foregår på scenen. Noen forsøker å analysere konsertene helt saklig ut fra tekniske kriterier. Det er en helt håpløs øvelse. The Rolling Stones er fortsatt det største rockebandet i verden, uansett hvordan de høres ut. At de faktisk høres fantastiske ut er en ren bonus.
Vi hadde håpet at gruppa skulle spille «It’s All Over Now», den første topphiten til Stones, for å hylle opphavsmannen Bobby Womack, som døde forrige helg. Den utvalgte publikumsfavoritten ble derimot «She’s So Cold», et litt merkelig utfall. Vi burde forlangt å få se stemmetallene, men «She’s So Cold» vokser med oppgaven. En helt idiotisk enkel sang som understreker styrken i prosjektet til Stones. Når de glimrer, kan de gjøre gull av gråstein. «Wild Horses» er på den andre siden i all sin prakt bare vakker, uten å få noe mer på scenen enn vi kan høre på plate.
3. juli er en spesiell dato i Stones-historien. Torsdag var det 45 år siden Brian Jones døde. Dette ble ikke nevnt i løpet av konserten. Derimot kommer hans gamle etterfølger Mick Taylor tilbake for å spille «Midnight Rambler». En litt langdryg affære i Oslo, som her blir en intenst, gnistrende utskeielse i gitarsoloer og store fakter. Ingenting ser dummere ut enn jamming når det ikke funker, men det finnes knapt nok noe tøffere når det virkelig slår.
The Rolling Stones kjører ut noen av sine største glansnummer mot slutten. «Gimme Shelter», med Mick Jagger og Lisa Fischer i et skremmende sterkt erotisk spill helt ute på kanten av catwalken. Til slutt, den sakrale «You Can’t Always Get What You Want». Som presser fram en vemodig følelse av at det er noe som er over nå. The Rolling Stones kan ikke gjøre dette i all evighet, og vi får neppe se dem i bedre omgivelser igjen. Men så gir de seg selvfølgelig med «(I Can’t Get No) Satisfaction», og vi forstår at de aldri kommer til å være helt fornøyde så lenge de lever. Da skåler vi igjen for at dette fortsatt ikke er «the last time», og går og ser The Master Musicians Of Jajouka spille for tusen mennesker midt på natta. Det marokkanske ensemblet som Brian Jones lagde plate med like før han døde. En perfekt avslutning på en praktfull kveld.
geir.rakvaag@dagsavisen.no