Marcos Valle er en evigung 72-årig favoritt hos DJs, platesamlere og bossa-elskere, og det er ingen liten begivenhet at brasilianeren velger å legge veien om Oslo. FOTO: OWMF

Storsjarmøren

Marcos Valle – det holder bare å forme navnet i munnen og musikk vil strømme ut av den.

 

MARCOS VALLE, Brasil

Oslo World Music Festival

STED: Parkteatret 30. oktober

Den brasilianske sangeren og komponisten har så langt 52 år bak seg i show business, og ser ikke ut til å miste fargegnistene med det første. En 72-årig sjarmør, rett og slett. Brasil er et land som har fostret oppsiktsvekkende mange spennende musikere og vanvittig mye stemningsrik musikk, og Valle står som en av de mest allsidige og magiske av dem. Det er jo mange store ord i bruk på samme tid, men den rikholdige brasilianske musikken, spesielt den som fant sin form på slutten av femtitallet og muterte i alle retninger de kommende tiår, er en kilde til evig ekstatisk forbløffelse.

Marcos Valle ble født i Rio de Janiero i 1943, og han tok musikken som levevei allerede 20 år senere. Dette var rundt fem år etter bossa nova-eksplosjonen i landet, så han kom inn i en solid og pulserende bransje, og jobbet med Edu Lobo og Eumir Deodato allerede fra starten av. Han fikk låten «Sonho de Maria» innspilt av Tamba Trio, og ble umiddelbart innlemmet i det gode selskap. Som flere andre brasilianske musikere i denne perioden ble han importert av den amerikanske plateindustrien, der han fikk utgitt noen internasjonale album av klasse, og spesielt «Samba ’68» er spesielt sterkt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men det var da han flyttet hjem igjen til Brasil at hans mer personlige og merkelige stil, den som gjør ham spesielt verd å lytte til, skulle manifestere seg. Inspirert av sofistikerte og avanserte poparrangører som Burt Bacharach og The Beatles mer venstrevridde sider, og selvfølgelig farget av den hjemlige tropcalía-bevegelsens eksperimentelle, politisk vektede omfavnelse av psykedelisk rock og måten de rev i stykker den tradisjonelle sangboken på. Valle var for så vidt en representant for det foregående, det som skulle rives ned, men han klarte med et knippe absurd frodige album å lage sin helt egen og merksnodige bok.

Det holder bare å kaste et blikk på omslaget til det selvtitulerte albumet fra 1970, med Valle til sengs (der han ofte var) i et tidstypisk rødt værelse. «Ele e Ela» høres ut som den beste europeiske sensekstitallsfilmen som er laget, men med en snodig, mørk undertone. Og utover i albumet hører man Valles voksende univers utfolde seg. Det er fortsatt bossa, men det føles vrengt, bruken av lydeffekter og brudd virker forstyrrende, på en oppvakt måte. Tankene blir bare mer olympiske på hovedverket «Garra» fra det påfølgende året, der han blir presentert som en mytologisk fugl på omslaget. Albumet er strålende hele veien gjennom, full av merkelige temposkifter, uimotståelige b-temaer og liflige melodier – et brasiliansk barokkpopmesterverk, intet mindre. Og med et stort og velvillig orkester til rådighet. Alle disse musikalske innfallene skulle komme godt med når han i senere tid skulle lage mye musikk for film og TV.

LES OGSÅ: Store fortellinger fra et bitte lite sted

I 1972 var det på tide å snu bunken igjen. Da gikk han for et lite band og jammet fram låter og stemninger inspirert av rock og funky folk på det merksnodig flytende «Vento Sul», der hans lange hår, skjegg og pipeføring ga helt andre signaler, men hans tilstedeværelse er like sublim. Hør bare svevende vakre «Voa Cego» eller den hardt rytmiske «Demoacoustico», der hans systemkritiske tekster blir forkledd som nonsens, noe som var nødvendig for ikke å bli forfulgt av myndighetene. Platen ble ingen suksess for ham, så greiene ble skjerpet på platen «Previsao de Tempo» påfølgende år, der han er avbildet under vann, og med tidsriktige spaced-out jazzfunk-grooves hvor enn du ser, og han går Stevie Wonder i næringen i låter som «Mentira». På det neste albumet igjen, også det selvtitulert, gikk han i en mer «piano man»-retning, men avantgardistisk anlagt og vanskelig å gripe for et stort publikum. Platene fra denne perioden finnes stort sett ikke i strømmetjenestene i dag, og du skal ha et rimelig raust budsjett om originalene skal handles inn, men fire av dem er nyutgitt på virkelig flott vis av det amerikanske plateselskapet Light In The Attic, med strålende lyd, flotte bilder og informasjon – til og med nyttige oversettelser av sangtekstene. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre argument for det fysiske formatet enn disse nyutgivelsene.

Valle var sterkt preget av å leve under myndighetenes overvåkende og undertrykkende regime, og flyttet for tredje gang til USA, der han nøt godt av fusion/Brasil-vindene som fortsatt blåste. Han jobbet blant annet med storheter som Sarah Vaughn (en pirrende duett i «Something»), og evig undervurderte Chicago («Life Is What It Is» på Chicago 13). Men det er hans korte, intense samarbeid med soulkjempen Leon Ware som virkelig får tida til å stoppe opp. Wares karriere tok aldri helt av, men hans bidrag til soulhistorien er enormt, med egne mesterverk som «Musical Massage», eller det vanvittig sensuelt lengtende albumet han laget for Marvin Gaye – umistelige «I Want You». Som låtskriver er han en av de mest intense, og skrev også for senere, moderne soulartister som Maxwell.

Samarbeidet begynte på Wares 1979-album «Inside is Love», der han gjorde en versjon av «Love Is A Simple Thing», som Valle skrev sammen med Robert Lamm fra Chicago, og som han selv spilte inn noen år senere. Men på Wares to kommende kultklassikere utgitt på Elektra, skulle de jobbe atskillig tettere. Wares fremste bedrift, tittelkuttet på «Rockin’ You Eternally», var for eksempel skrevet av Valle. Låten er så intens, som om han synger til den utkårede fra dødsriket – åttitallets beste souljazz-låt. De utvekslet mye materiale i denne perioden, og det er sikkert mye som ikke er utgitt også. En dag ...

Valle selv gjør en frenetisk versjon av sistnevnte låt på platen som markerte hans hjemkomst til Brasil, den særdeles friske «Vontade de rever voce», som representerer enda et høydepunkt i karrieren. Han bestemte seg å prise livet og friheten i Brasil, noe som er tydelig på den kvinne- og fruktdrikk-glade stilen hans i disse årene – sjekk videoene hans på YouTube, de oser av lykke, kropp og åttitallet. Bendik Kaltenborn ble visstnok tilsendt plateomslag av Marcos Valles tredje selvtitulerte album fra 1983 da han skulle utforme den løse og ledige omslagskunsten for Todd Terje. Og selve musikken er solkysset rio boogie funk av beste sort, hør megahits som «Estrelar» eller «Bicicleta».

Valles kommersielle stjerne sank noe etter dette, så også nyskapningsfrekvensen, men han er spesielt blitt holdt jevnt aktuell av britiske platesamler- og soul/funk/latin/jazz-klubbmiljøer fra slutten av åttitallet og fram til nå – representert ved folk som Gilles Peterson. Han hadde også med Valle på sitt særdeles vellykkede Sonzeira-plateprosjekt i fjor, utgitt da det igjen var fotball og Brasil-feber, der Valle synger tre låter, deriblant en forrykende versjon av «America Latina» som det er umulig å forbli uberørt av.

Og med ujevne mellomrom kommer Valle med gode album, uten at de brøyter meget stor grunn. Valles siste album var en duettplate med jazzsangerinnen Stacey Kent, en romantisk og tradisjonsbundet plate av typen som varmer på en høstkveld. På en annen side er han også aktuell i sommer med en remiks-tolvtommer på det meget Brasil-vennlige plateselskapet Far Out recordings, der sublime technoprodusenter som Theo Parrish og andre har rekonstruert Valles stemingsråstoff. Det samme gjorde de for ti år siden og, da med Kenny Dope fra Masters at Work bak studiogrytene. I perioder virker det som om «alle» snakker om Marcos Valle, han er en favoritt hos DJs og forståsegpåere, men det er kanskje først og fremst sounden fra tretti, førti år tilbake de tenker på når de diskuterer hans storhet. Men han har en aura som ikke forlater han, og Marcos Valles liveshows viser en storsjarmør som har feelingen intakt. Det bør være lov å glede seg.

Audun Vinger er kulturskribent i Dagens Næringsliv, og opptrer som DJ for Oslo World Music Festival før Marcos Valle-konserten på Parkteatret.