Stormzy: Tungt, men høyt hevet hode

5

Stormzy

«Heavy Is The Head»

#Merky

Ikke bare er han den første svarte soloartisten som har opptrådt på hovedscenen under Glastonbury-festivalen. Stormzy er kanskje en av årets viktigste rappere. Den smidige røsten og med kledelig cockney-aksent kan på flere måter sees som stemmen til det unge England, der den legger seg over sofistikerte produksjoner, med smak av «grime og gritty» arbeiderklasse. Bokstavelig talt. Og manifestert med trynet på fronten av Time Magazine, utpekt som en av vår tids nye unge ledere. Hans politiske engasjement har blant annet fått en rekordandel unge ikke-hvite til å søke seg inn på prestisjeuniversitetet Cambridge. Han har starta sitt eget bokforlag. Han har også mobilisert unge briter til å registrere seg for å stemme til gårsdagens valg – forhåpentligvis på Corbyn, noe han skrev en lang tråd om på Twitter og Instagram.

Les også: Stormzy tar valget

En ting er at han omfavner rollen sin som et ungt forbilde, men Stormzy går også lenger enn å bare være tøff og respektert grime-artist i sin soniske estetikk. Det har han vist før. Og det videreføres med «Heavy Is The Head», her han stilfullt plukker opp pinnen fra «Gang Signs & Prayer» fra 2017. Balanserer mellom alvor og humor. Spiller på hele spekteret, ikke bare tematisk, men skilter også mer med sine varierende vokalprestasjoner. Fra sprengkraftig og mektig som på «Rainfall», til sprutende frustrasjon og sinne, tidvis brølende på siste singel, den to dager gamle «Audacity» med Headie One. Glødende er han også på hommagen til det som sies å være gudfaren av grime; Wiley, på «Wiley Flow». Deretter legger Stormzy seg helt ned igjen, men fortsatt med sin prescense intakt, i en oppriktig og sår soul-tekstur på spor som «Crown», «Rachel’s Little Brother» og hjerte-smerte låta med krydder av funk: «Lessons». Stemmeprestasjonene alene oser av selvtillit og selvrespekt i kontrastene mellom eksplosivitet og ydmykhet.

Les også: Grime, lyden av det unge England

16 låter er vågal lengde for albumhatende lyttere anno 2019 som helst lager sine egne hitlister. Likevel, det skal godt gjøres å kjede seg av «Heavy Is The Head», full av spor det smeller skikkelig av. De mange minimalistiske produksjonene går smidig hånd i hånd. Alltid med en høy stemning eller puls, som gir tidvise innfall om å trekke i retningen av et klubblokale. Det er for øvrig en følelse som bygges opp enda mer mot den siste tredjedelen av albumet, anført av «Pop Boy» med stjerneskuddet Aitch, før «Own It», dette litt småskumle samarbeidet med selve definisjonen av polert pop, Ed Sheeran. Det som egentlig er antitesen til grime. Men det funker, merkelig nok, takket være en tydelig tonalitet og bevisste produksjoner.

Les også: Ed Sheerans kleine lagkakelag

Pop-flørten balanseres med tung industriell estetikk som kan gi en eim av skitten asfalt, av mursteinsbygg og betong, fra anslaget til finalen. Grepet er gjennomgående, ikke minst i valget av lydkilder. Som det som høres ut som man skulle tatt et millisekund av en gammel flyalarm, pitcha ned, kastet i søpla, og vrengt den om til en kul sample som grunnlinja på «Wiley Flow». Eller den litt ødelagte basstrommen og rustne sirenelyden på «Pop Boy». Resultatet mister aldri bakkekontakten. Det balanserer mellom alvor og kødd, i stil med tekstene og flowen til Stormzy selv, som gjerne sammenligner seg selv med Chris Martin og sipper billig te fra Tetley, samtidig som han føler behov for å skryte av Rolex-samlingen og pengebruken på a’ mor, før han oppgitt ber om vi ikke bare kan oppføre oss som voksne mennesker. Selvironien er det med andre ord ikke noe å utsette på.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Alvor og klassetematikk får selvsagt plass, og det er tydelig at Stormzy tar rollen sin som forbilde seriøst: «When Banksy put the vest on me, felt like God was testing me». Der han innledningsvis tar opp trakassering og raseproblematikk over aggressive beats som «Big Michael» og «Audacity», blir ringen sluttet med et brak med en av årets mest markerende låter, «Vossi Bop», hvis en av hans mest kjente linjer sprer beina så beleilig og frekt, dagen etter valget: «Fuck the government and fuck Boris». Tungt er kanskje hodet til en 26-åring som tar sitt ansvar på alvor, men det er også høyt hevet.

Les også: Øya-aktuell rapper slapp ut av fengsel – men ikke inn på festival