Nye takter

Store stemmer, svært sterke følelser på Oslo World

Festivalen Oslo World åpnet rørende flott, med åtte sterke damestemmer på scenen, og én på video fra Chile.

Bilde 1 av 9

6

Konsert

Utopian Lullabies

Oslo World, Folketeateret

Les også: Disse artistene bør du sjekke ut under Oslo World

«Utopiske vuggesanger» heter åpningskonserten på den 26. Oslo World.  Årets motto for festivalen er «utopi», et begrep festivalen synes lever godt i musikklivet, som en frigjørende tanke, «der står vi fritt til å drømme, til å fantasere fritt, til å skape ting som henger sammen på en mer perfekt måte enn virkeligheten rundt oss».

Åpningskonsertene på Oslo World pleier å være staselige affærer. Med en bred presentasjon av tilbudet, og gjerne en sammenhengende rød tråd. I år toppet dette konseptet seg selv. Konserten var satt sammen av spanske Rossy De Palma, multikunstner som først og fremst er kjent som skuespiller, som hadde sin egen forestilling «A Special Night» på festivalen i forfjor. Hun har med seg datteren Luna til festen, i tillegg til Silvia Perez Cruz (Spania), Natacha Atlas (Egypt/England), Hindi Zahra (Marokko), Ayo (Nigeria/Tyskland), Liniker Barros (Brasil) og Ane Brun (Norge/Sverige).

Les intervju med Rossy de Palma: – Kvinner må finne sin egen vei uten å bruke menn som speil

Temaet for sangene er at de skal være en slags urmusikk. Ikke i en forhistorisk forstand, men musikk som alltid er der, som kommer til oss i kraft av sin tilstedeværelse i menneskets bevissthet, ikke i form av en lanseringskampanje etter tre år på planleggingsstadiet.  I dette tilfellet handler det om relasjoner mellom kvinner, forholdet til mødre, søstre og andre forbilder, ifølge Rossy De Palma.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Brasilianske Liniker og Rossy de Palma. Foto: Mode Steinkjer

Dette med vuggesanger skal ikke tas bokstavelig. Det kan kanskje begynne sånn når Natacha Atlas synger først, men videre er dette sanger i grenselandet mellom visesang og jazz, ofte med forskjellige lokale særegenheter når sangerne kommer fra så mange kanter av verden. Alle synger med pianisten Sverre Indris Joner, mest kjent fra joviale Hovedøen Social Club, en mann som kan sin cubanske jazz til fingerspissene. Akkompagnementert er med på å gi sangene en samlet stil, selv om sangerne hver og en har sin særegne profil. Det klare, nedstrippede akkompagnementet er med på å forsterke innholdet i sangene.

Det er meningsløst å snakke om spesielle høydepunkter, så lenge standarden sitter så jevnt høyt som her. Sangerne høres ut som de stjeler showet hver for seg, på rekke og rad, og er synlig rørt av hverandres presentasjoner. Argentinske Chango Spasiuk fyller ut på trekkspill i et par av sangene. Dansere fra Tabanka Dance Esemble gir musikken en ekstra visuell dimensjon.

Les også: Varm strengelek med Chango Spasiuk og Per Einar Watle

Dessverre måtte chilenske Mon Laferte utebli fra hele festivalen, for å reise til hjemlandet og delta i de pågående aksjonene mot regjeringen. Selvfølgelig ikke en ønsket situasjon for noen, men det bygger veldig fint opp under oppfatningen om at musikken er en evig kraft i det store spillet i verden. Mon Laferte er imidlertid hjertelig til stede likevel. Først i en hilsen på storskjermen, så i en framføring av «La Llorona», som blir like godt mottatt som alle de som er fysisk tilstedeværende på scenen i Folketeateret.

Les også: – Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille

"Utopian Lullabies" slutter med Ane Brun i «Du gråter så store tåra», der alle de andre faller inn i et kor som sannsynligvis bringer fram store tårer i store deler av den store salen. Til slutt samles alle i en feststemt utgave av «Desafinado», som et livlig punktum for en konsert full av store følelser.

Oslo World forsetter med rundt 40 konserter til og med lørdag.

Mer fra Dagsavisen