Store fortellinger fra et bitte lite sted

CHANGO SPASIUK, Argentina

[ Oslo World Music Festival ]

STED: Sentrum Scene 27. oktober

Det er ti år siden sist Chango Spasiuk spilte i Oslo, men allerede da var han en betydelig skikkelse innen argentinsk musikk – med en platekarriere som startet allerede i 1989, og en rekke priser for måten han blander chamamé-musikken fra nordområdene i landet med sine egne visjoner. Han ble oppdaget allerede som guttunge på lokale TV-opptredener rundt hjembyen Aposteles, selveste mate-hovedstaden i den nordøstlige Misiones-tarmen opp mot Brasils grense, og studerte senere musikk i Buenos Aires med et akkordion-register med aner i Ukrainas levende musikktradisjon på begynnelsen av århundret.

– Hva er chamamé og hvilken mytologi ligger bak?

– Mytologien til chamaméen er veldig sammensatt. Det er en bønn som danses og som oppsto med jesuittene, criolloene og guaraníene da de kom til det nordøstlige Argentina, til det tropiske området med alle elvene og de forskjellige menneskene som lever sammen. Musikken har en dyp melankoli og lengsel, men den gir også håp. Opprinnelig ble det bare spilt med spansk gitar og akkordion, men i dag er det musikk som spilles med mange forskjellige instrumenter, sier Spasiuk om musikken som har røtter fra jesuittene som ble fordrevet fra Spania sent på 1700-tallet.

Når man er født i denne regionen spiller man ikke bare chamamé, men også valser, chotis, rancheras og polcas rurales. Det kommer an på hvilken del av det nordøstlige Argentina man er fra. I Misiones brakte for eksempel immigrantene med seg flere ulike rytmer.

LES OGSÅ: En nomade vender hjem

Forskjellen mellom den tradisjonelle chamaméen som jeg spiller, og den som kjennetegner meg som musiker, er at jeg leter etter teksturer som går dypere enn de tradisjonelle rytmene. Jeg spiller i 12/8 takt, jeg skaper lydmessige omgivelser som ikke er direkte knyttet til tradisjonene og pardansen, men mer abstrakte og atmosfæriske.

Musikken min har alltid en relasjon til chamamé fordi det var den jeg vokste opp med. Den er min barndom, den er radioen til foreldrene mine som jeg hørte på da jeg kom hjem fra skolen, den er sangene som ble spilt tidlig på morgenen og som har impregnert meg og uttrykkes i alt jeg gjør.

– I løpet av karrieren har du også spilt inn musikken som forfedrene dine brakte med seg fra Øst-Europa, som polkaen på «Polcas De Mi Tierra». Hvorfor er historien så viktig for deg?

– Jeg spilte inn «Polca de mi tierra» fordi jeg lærte sangene av faren min, ikke fordi historien i seg selv er så viktig. Enhver tradisjon har tilknytning til andre tradisjoner, og det er helt umulig å se disse isolert for seg selv. Jeg er stolt og glad over å vite at jeg er knyttet til Europa, til guaranifolket, til grensefolket. I mange land i verden utgjør det kulturelle mangfoldet og de flerkulturelle røttene et problem, men for meg er det en skatt. Derfor lagde jeg en plate basert på musikken til mine besteforeldre, som 100 år etter er en del av folkloren på det stedet jeg ble født, sier Spasiuk, og peker også på de nære relasjonene mellom dagens Europa og Argentina.

– Selvfølgelig er det en sammenheng mellom det europeiske og det argentinske, fordi vår tradisjon har mange elementer fra jesuittene, portugiserne og europeerne som flyktet fra sult og krig. Mye av dette finner du i min musikk på en helt spontan og naturlig måte.

– Hva har endret deg på de ti årene som har gått siden du sist spilte i Oslo?

– Jeg husker bare vagt det forrige besøket, det er veldig lenge siden. Men jeg tror jeg har lært mye og det reflekteres forhåpentligvis i musikken jeg spiller i dag, og jeg håper publikum vil nyte og ta imot. Men alt som har skjedd på veien, barna mine, menneskene jeg har spilt med, alle hendelsene, har forandret livet mitt. Og da mener jeg ikke bare kunstneriske hendelser, men alle nye inntrykk. Mennesker og bøker beriker meg, og jeg har klart å bli en bedre musiker enn jeg var for 10 år siden. Jeg kommer raskere inn til kjernen av musikken, og jeg tror jeg er en annen enn jeg var for 10 år siden.

– På konsertene spiller du klassiske tangoer av Astor Piazzolla. Gjør du det som en hyllest eller for å markere forskjellen mellom argentinsk tango og den argentinske musikken du selv spiller?

– Jeg gjør en versjon av «Libertango», men ikke for å vise forskjellene. For komponister i min generasjon er Astor Piazzolla mye mer enn en tangokomponist, han er en av de viktigste komponistene i det 20. århundret uavhengig av sjanger. Jeg prøver å formidle beundringen vi har for ham som komponist, som en fullkommen artist, og en vi elsker av hele vårt hjerte. Jeg har ingen interesse i å differensiere mellom tangoen og chamaméen fordi begge bidrar til å gjøre den argentinske kulturen så rik. Tangoen er urban, chamaméen er rural – den er bøndenes musikk.

– Selv om vi på overflaten kommer fra vidt forskjellige musikalske verdener, handler all musikk dypest sett om mennesket. På ett eller annet tidspunkt vil alle nærme seg den emosjonelle verdenen som musikken utgjør. Det er som om man gjennom en lommelykt i mørket får øye på skjønnheten langs veien. Som Atahualpa Yupanqui sa: «Vi skal nærme oss musikken som om den var skyggen til våre hjerter, slik at hjertet føler fred», sier han og siterer den kanskje største og viktigste folkemusikeren fra Argentina.

– Musikk bryter ned vegger og språklige barrierer, så vel som kulturelle forskjeller, og går rett til hjertet. Og hjertene er de samme i alle kroker av verden. Om du har én utfordring som musiker, er det å gjøre ditt beste for å nærme deg målet om å lage musikk som treffer folk i hjertet, sier han.

På spørsmål om han selv anser seg som et ikon på den argentinske scenen, blir han kledelig beskjeden.

– Jeg føler meg langt fra et ikon! Beklager å måtte skuffe dere. Jeg er en musiker. Jeg gjør det beste jeg kan ut fra de begrensningene og verktøyene jeg har for hånden. Men jeg har lært noe etter 30 år i musikken, og det er vissheten om å gå bort fra den lille illusjonen om at jeg kan utrette store ting. Dette er ikke falsk ydmykhet, men ren sunn fornuft. Om det er noe jeg skal bruke energi på, så er det å gjøre det jeg kan best mulig uten å vente på resultatene og fruktene av det jeg gjør. Alle de store romantiske og revolusjonerende ideene om å forandre verden er lagt til side, og jeg lever i dag fint med mine hverdagslige utfordringer. Det syns jeg ikke er så rent lite!

Spasiuk er Oslo World Music Festivals åpningsartist, og skal denne kvelden dele scene med Orquesta Tipica Fernandez Fierro, et 11 mann stort ensemble som spiller tango uten sikkerhetsnett og elastiske bånd til tradisjonene der de sitter i sine Ramones-T-skjorter og lar energien herme etter rocken.

– Jeg har ikke noe nært forhold til Fernandez Fierros orkester, men våre veier har krysset hverandre ved en rekke anledninger. Det jeg tror vi har til felles er livemusikkens kraft, og en sterk formidlingskraft. De er unge og med det har de en umiddelbarhet som bare ungdommen har, og vi har begge mye kraft og entusiasme når vi spiller live, sier Spasiuk, som selv inntar scenen med sin egen kvartett.

– Det er en akustisk konsert, med polkaer, chamamé og alle de rytmene som utgjør min musikalske verden. Jeg har reist mye rundt i det siste, og starter nå en ny lang turné med konserten i Oslo. Gjennom musikken forteller jeg en liten historie om et bitte lite sted i verden.