Nye takter

Storartet ny start for Sleater-Kinney

Et av de beste rockebandene i USA blir nå produsert av St. Vincent, men beholder sin urkraft.

Dagsavisen anmelder

5

Sleater-Kinney

«The Center Won’t Hold»

Mom + Pop

###

Sleater-Kinney var med på å holde liv i amerikansk gitarrock etter at fascinasjonen for grungen hadde begynt å slippe taket midt på 90-tallet. Etter ti års pause var de tilbake så det sang med «No Cities To Love» i 2015, som ble nr. 10 på Kritikertoppen for årets beste dette året, og som endelig etablerte Sleater-Kinney som et navn som burde regnes med i brede kretser.

Med dette nye albumet får de det til å høres ut som en ny start enda en gang. Det er produsert av Annie Clark, artisten som er bedre kjent som St. Vincent, med et større og mer konstruert lydbilde enn vi har vært vant til fra Sleater-Kinney. Da kunne vi frykte at noen av det umiddelbare kunne gå tapt. Men vær ikke redde.

Les også: «Hanne Hukkelberg kan lage akkurat den popmusikken hun vil» (DA+)

«I need something pretty/To help me ease my pain/I need something ugly/To put me in my place» er åpningslinjene på tittellåten til å begynne med, ord som setter alt på plass i denne sammenhengen. Dette er nemlig både stygt og pent. Sleater-Kinney høres fortsatt ut som de kommer fra punkrocken, selv om de også er veldig mye mer, spesielt i den storslåtte, nesten skremmende «Ruins» midtveis. Motstykket er den radiovennlige rocken i «The Dog The Body».

I en dramatisk opptakt til utgivelsen av dette albumet sluttet trommeslager Janet Weiss i gruppa, på grunn av den nye retningen de har tatt. Det er litt synd, hun har holdt trykket godt oppe i ei gruppe som har utmerket seg uten bass. For de gjenværende sangerne og gitaristene Carrie Brownstein og Corin Tucker ser framtida likevel større ut enn noen gang før.