Nye takter

Stor suksess for Mark Knopflers seneste triks

Mark Knopfler oser ikke akkurat av artisteri, men han har en fingerspissfølelse for god sang og godt spill, og høres minst like bra ut på scenen som noen gang før.

5

Mark Knopfler

Oslo Spektrum

Når Mark Knopfler er ute og reiser enda en gang kunne han markert 40-årsjubileet for gjennombruddet til Dire Straits. Singelen «Sultans Of Swing» og debutalbumet kom riktignok ut i 1978, men det tok sin tid for folk reagerte. I Norge ventet plateselskapet et halvt år med å gi dette ut. Han spiller fortsatt fem sanger fra tida med Dire Straits. Ingen av dem fra dette første albumet, selv om «Sultans Of Swing» nok kunne revet ned huset, som det så fint heter. Han har nok sanger å velge mellom likevel, og lener seg ikke plagsomt hardt på 80-tallet.

Les også: Bruce Springsteens første nye album på fem år  er langt fra rock'n'roll

Dire Straits ble noen av 80-tallets største stadionattraksjoner, men det er forbløffende å høre hvordan de hørtes ut som «gata» og «liten klubb» til å begynne med. Sånn er også den musikken Knopfler lager for seg selv i dag. Han høres mer ut som en folkesanger enn en superstjerne for store arenaer. En annen sak er at Knopfler aldri har vært en spesielt karismatisk scenepersonlighet, sangene hans må snakke for seg selv, og det gjør de som oftest fint nok.  Vi kan også legge til at gitarspillet fortsatt er upåklagelig, han får ny gitar i hende for hver eneste sang, og setter sitt personlige preg på utførelsen på hver eneste en av dem.

Mark Knopflers seneste album heter «Down The Road Wherever», en antydning om at han kommer til å fortsette å reise rundt og spille til krampa tar ham. Han går videre på dette når han først begynner å snakke med publikum i Oslo Spektrum. Sier at han bare var en ung dude første gangen han var i Norge, men nå er en gammel fyr som kan tenke på å pensjonere seg. Men så liker han altså så godt å spille, så han tror at kommer til å finne en måte å ordne seg på.
Han kommer til Oslo fra konserter i Bergen og Ålesund. Det er sjette gang i Oslo Spektrum, og neppe den siste.

Heldigvis spiller Mark Knopfler de to fineste sangene fra sitt seneste album, nemlig «Bacon Roll» og «Matchstick Man». Den siste er egentlig en julesang, og han tar seg god tid til å forklare bakgrunnen, fra den gangen han var en fattig musiker med spillejobb helt sør i England, som måtte haike hjem til Newcastle til jul, og lurte på om han virkelig ville ha det sånn resten av livet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mark Knopfler og bandet hans er 11 mann på scenen. To keyboards, trommeslager og ekstra perkusjonist. Dette ser litt truende ut og kunne ført til en for massiv lyd for artistens eget beste. Men disse folka spiller også fele, fløyte, saksofon, mandolin, trekkspill, trompet, bodhran, bouzouki og sekkepipe - 48 instrumenter mellom seg, har de visst talt opp. Det er en fin folkemusikkswing i åpningslåten «Why Ayr Man». Dette kommer til å bli fint..

«Sailing To Philadelphia» får en lang og vakker, utførelse, med fine soloer på både saksofon og fløyte. «Once Upon A Time In The West» humper av gårde som lett keltisk reggae. Jeg ville heller hørt «Wild West End» fra debutplata, denne jubileumstanken kommer igjen og igjen hele kvelden. Av Dire Straits-sangene er det «Romeo And Juliet» som får den varmeste velkomsten.  «Your Latest Trick» er også fin med ekstra lange introer på saksofon og trompet, mens «On Every Street» høres ut som et mer poengløst valg. Aller mest malplassert i den sammenhengen Knopfler spiller nå er «Money For Nothing», der noen av de flinke multiinstrumentalistene er henvist til tamburin og kubjelle.

Knopler tar seg god tid til å introdusere hele bandet før de spiller «Down With Bonaparte» helt akustisk, og slik får vise enda mer mye av alt de kan. De kunne holdt på i dette formatet en stund, for min del. Nedstrippede «Heart Full of Holes» er like inntrengende og stemningsmettet. Den latin-orienterte «Postcards From Paraguay» ble derimot svingende på en litt satt måte.

Tilslutt rocker det sånn i «Speedeway To Nazareth» at noen hundre av de mest entusiastiske stormer fram mot scenen og slår seg løs sammen med bandet. Knopfler kommer tilbake for den nevnte «Money For Nothing», men redder kvelden med enda flere keltiske drømmer i «Piper To The End», og «Going Home» - temaet fra filmen «Local Hero», som det kunne vært interessant å se om igjen i et nytt perspektiv for oljealderen.

Les også: Dr. John - en legende er død 

Mark Knopflers konsert i Oslo falt sammen med nettartikler om at det nå er lov å gå med sokker i sandaler! Da det seneste albumet til Mark Knopfler kom i fjor var jeg inne på hvordan den gode smak skifter, og at det nå er mye som tyder på at nye generasjoner musikkinteresserte nyter å høre på Dire Straits, som om fordommer fra 80-tallet aldri har eksistert. Slike spørsmål er bare relevante for moteslaver og musiksnobber. De fleste gjør som det passer dem best. Nå passet det godt å høre Mark Knopfler igjen.

Mer fra Dagsavisen