Mariah Carey serverer stor soul. FOTO: NTB SCANPIX

Stor soul

Mariah Carey serverer en strøm av varierte låter som maner fram gode følelser.

POP

Mariah Carey

«Me, I Am Mariah - The Elusive Chanteuse»

Def Jam/Universal

Mariah Carey er så retusjert på plateomslaget at man frykter at musikken er like redusert. Og tittelen da, «Me, I Am Mariah - Elusive Chanteuse», fint skal det være. Carey har vært høyt oppe og langt nede: En av 90-tallets største artister som ble en bransje­messig katastrofe tidlig i det nye århundret, fikk et formidabelt oppsving med «The Emancipation Of Mimi» i 2005, og en ny nedtur med sitt forrige album. De siste fem årene har vært rolige. Hennes siste comeback høres ut som det er godt forberedt.

Albumet begynner med den store balladen «Cry», en slik hun opprinnelig ble kjent for, der stemmen strekker seg over alle oktavene hun kan. Mye av det beste på resten av albumet har også et nostalgisk preg. Best kommer dette fram i «Dedicated», om hvor godt det var i gamle dager. Etterpå kommer en slags 60-tallsduett med Miguel i «#Beautiful» - krysset fordi han synger «fucking beautiful» i refrenget, men det låter bare søtt likevel.

Kanskje kan det være fordi den kommer på årets varmeste dag, men dette høres umiddelbart ut som ei flott sommerplate. Albumet tar vare på den ordentlige soulstemningen hele veien med en strøm av varierte låter som maner fram gode følelser.

«Meteorite» begynner med Andy Warhols linje om at alle i framtida kommer til å være berømte i 15 minutter. Mariah Carey har snart klart 25 år, og viser overlegen selvsikker styrke. 14 sanger i en hel time pleier å bli for mye for de fleste, men hun går mot slutten med en flott versjon av George Michaels «One More Time», og slutter himmelsk overbevisende med «Heavenly (No Ways Tired/Can’t Give Up Now)». Vi har sett mange nye souldivaer komme i fotsporene til Mariah Carey, men det er lenge siden noen av dem har laget et så sterkt album som «Me, I Am Mariah».

geir.rakvaag@dagsavisen.no