Nye takter

Stenseng frigjør seg med trøstesanger

– Konflikten blir ikke løst av at kunstnere og musikere holder seg unna, sier Einar Stenseng, som ikke støtter kravene om kulturell boikott av Israel.

– Mange av sangene har kommet i sånne sluttfaser. Eller rett etter sluttfasen av et samboerskap, som det ofte gjør, men låtene har blitt til over såpass lang tid at dette har gått gjennom tre samboerskap. Det er ikke så halvgærent på ti år, liksom, sier Einar Stenseng om materialet på sitt ferske album, «Stenseng».

Les også: Wulff og Stenseng med sanger om et eks-forhold (DA+)

Friere i formen

Det har gått ni år siden hans forrige, «Stenseng II», og denne gang har musikeren beveget seg vekk fra den mer tradisjonelle rocken. Det er mer nedstrippa, og mindre infisert av countryrock og folkemusikk, som har vært å finne på hans to tidligere soloalbum.

Å gå en annen retning har vært helt nødvendig:

– Jeg tror det handler om sideprosjektene jeg har hatt før, både i Happy Dagger, og i duoen med Marte Wulff som jeg ga ut plate med i fjor. Den rocketrangen jeg hadde før, fikk jeg kanskje litt utløp for, kanskje spesielt også da jeg var turnémedlem i Oslo Ess. Men jeg vil ikke vil si jeg er lei av rock. Mer metta. Jeg har alltid hatt lyst til å dra musikken min i en mer eksperimentell og improviserende retning.

Å få med slagverkeren Ståle Liavik Solberg på laget har derfor vært viktig for uttrykket.

– Og bare det at han er så fri, det frigjør meg veldig også, at han spiller så musikalsk men fritt.

Les også: «Vampire Weekend med en suggerende lykkepille om den vanskelige kjærligheten» (DA+)

Trøstelåter

Blant låtmaterialet er det flere såkalte trøsteviser.

– Noe er skrevet som trøst til venner og kjærester, og noen er trøst til meg selv, selv om det er viktig å påpeke at dette ikke nødvendigvis er selvbiografisk for det. Men det er mye god trøst i musikk. Jeg synes det alltid har vært sånn. Særlig på de mørkeste låtene, kjenner jeg at jeg blir trøstet. «Life is a terrible ting» handler om at livet er fælt, men «get over it», liksom. Det må du bare greie.

Noen tekster er forårsaket av svartsinn. Mye handler om den vanskelige kjærligheten, men også den vanskelige rusen, forteller Stenseng.

– Når jeg skriver disse mørke trøstevisene, så merker jeg at jeg får positiv energi tilbake, at det faktisk funker for noen, at folk blir glade. Også er det jo mye humor i tekstene. Det synes jeg er viktig, at det er en balanse i det. Og en lekenhet. For det kan iblant fremstå litt pretensiøst og mørkt. Kanskje er det en litt typisk norsk tanke at man ikke vil fremstå så pretensiøs, og med Ståle Liavik Solberg på det frijazz-inspirerte, blir det vel ikke akkurat mindre pretensiøst. Men i det siste har jeg begynt å gi mer faen i om det fremstår sånn.

Les også: En sanger utenom de vanlige (DA+)

Nei til boikott

Selv om Stenseng og Solberg var stamgjester på Mono i Oslo i lang tid, skulle skjebnen ha det til at de to møttes i en klubbkjeller i Tel Aviv en gang i 2011.

– Det er veldig moro at jeg skulle møte på Ståle der. Han skulle spille på en klubb jeg spilte på dagen etter meg, så jeg dro for å sjekke det ut, og så «bondet» vi veldig fort, forteller han.

– Det er kanskje litt kontroversielt av meg som venstreside-velger å si, men jeg tror ikke kulturell boikott av kultur i Israel er veien å gå. Samtidig har jeg alltid vært interessert i bibelhistorien, og Jødedommen og Islam, og knytta til den stemninga som er i Jerusalem, og alt det hatet som samtidig ligger og bober der - i tillegg til at jeg synes Tel Aviv er spennende, rent kulturmessig og musikkmessig. Så en kulturell boikott tror jeg ikke er noe. Det tror jeg bare gjør folk mer fiendtlige mot hverandre.

Han tror heller på politisk boikott og sanksjoner.

– Og jeg er selvfølgelig veldig motstander av den israelske høyresida som holder på nå, men den konflikten der blir ikke løst av at kunstnere og musikere holder seg unna, sier musikeren som også har kalt seg selv Israel-venn.

– Det er jo mildt sagt er et belastet begrep, men mine venner i Israel er anarkistene og kunstnerne som holder på i undergrunnen og går i demonstrasjonstog mot regjeringen. Jeg tenker det er noe annet med større artister som eksempelvis Madonna, som nok må tenke seg om på en helt annet måte om hvilket signal hun sender ved å dra dit.

Dikt i musikken

Hvilke signaler han selv sender, tenkte han også på da han valgte å legge til et stykke slampoesi med improviserte trommer på albumet: «Blow out» er inspirert av og oppkalt etter konsertserien og festivalen grunnlagt og drevet av Solberg og slagverkkollega Paal Nilssen-Love.

– Vi var veldig usikre på om vi skulle ta det med på plata, så vi sendte det til venner og bekjente og spurte «er detta innafor?», men det var noe jeg bare måtte tørre å gjøre. Vi var på en liten turné forrige uke, så tok vi med en liten del av diktopplesninga i settet der Ståle spiller, og jeg leser. Men fy søren, vi gjorde det på Café Hærværk forrige torsdag, og det var rar stemning.

Etter det Stenseng hevder var en utrolig god stemning i begynnelsen, nådde konserten et slags vendepunkt med poesi-delen.

– Etter det var det med ett litt avmålt applaus. Det var utrolig interessant. Sjokkert er kanskje litt for sterkt ord, men knskje blir publikum forbausa når man velger å plutselig leses, framfor å synge. Men desto mer givende for meg har det vært at publikum har fått en liten støkk i seg.

Mer fra Dagsavisen