Nye takter

Stemmen på stasjonen

Sangene til Stein Torleif Bjella har reist helt fra Ål til hovedscenen på Det Norske Teatret, og tatt med seg stasjonen.

Bilde 1 av 3

«Austgåande tog som ventas inn på spor ein er forsenka på ubestemt tid...», deklamerer Stein Torleif Bjella med konduktørstemme, og fortsetter:

«... men ikkje la det gå ut over humøret. Det er så mykje anna trist der ute!»

Vi står ved den store scenen i Det Norske Teatret. Her har en broket forsamling slitne skikkelser samlet seg rundt en stasjonsbygning, hvor et rufsete orkester spiller. Alle skikkelsene er hentet fra sangene til Stein Torleif Bjella. Historiene hans om innegubber og alenemødre på Ål er blitt til teateroppsetningen «Kan nokon gripe inn», som har urpremiere i morgen. Etter eget ønske er Bjella ikke med på scenen selv:

– Men jeg er til stede som stasjonsmester. Det er min stemme du hører over høyttalerne, smiler han fornøyd.

Les også: Melankolsk optimisme

Fant venterommet

Det er litt av en reise Stein Torleif Bjella og de lett fortapte karakterene i sangene hans har opplevd på det snaue tiåret som er gått siden han solodebuterte med plata «Heidersmenn». Fra å være en ukjent eks-rocker og lokalavisjournalist i Ål, er han blitt en av landets mest feirede låtskrivere, nå med hele fire Spellemann-nominasjoner for sin siste plate «Gode liv», og oppsetning på Det Norske Teatret. Den siste uka har han reist opp og ned fra Ål for å følge prøvene. Initiativet og dramatiseringen er ved Lasse Kolsrud, som tidligere har stått bak suksessforestillingen «Bikubesong» med Frode Gryttens tekst og The Smiths’ sanger, og «Sånne som oss» basert på sangene til John Olav Nilsen.

– Han Lasse Kolsrud kom opp til Ål i vår, og var der et par dager. Vi kjørte rundt i bygda og lette etter en plass der stykket kunne utspille seg. Vi var innom kjøpesenteret, bilforhandleren, kafeen, uten at han egentlig fant det han var ute etter. Den siste dagen da han skulle dra, idet toget kom inn til Ål stasjon gikk han inn på venterommet, snuste rundt i hjørnene som en hund, smilte fornøyd og sa: Her gjør vi det! forteller Stein Torleif Bjella.

Og dermed står vi altså i Det Norske Teatret ved en konstruert stasjon på et ubestemt sted, det er ikke noe skilt som sier «Ål», med et venterom hinsides tid og sted, og tog som aldri kommer.

– Det er en genial setting. Folk kommer, reiser fra hverandre, venter sammen. Han Kolsrud har gjort det hele mer surrealistisk, han er ute etter det eksistensielle, forteller Bjella. Og der skikkelsene i sangene til Bjella ofte er detaljrikt utpenslede personer, er de i stykket hevet til arketyper:

– Du har Sorgfrid, Den gravide jenta, Optimisten, Puslingen, Hevnaren, og Kunstnaren – som skriver låtene bandet framfører. Kolsrud har meislet dem ut av personene i sangene mine, forteller Bjella.

I tida han bodde i Oslo var han rett som det var på Det Norske Teatret og så forestillinger, men selv har han begrenset erfaring med teater:

– Jeg var i snekkergruppa på teateret på Ål. Men jeg fikk ikke noen rolle på scenen, forteller han.

Ut på turne

Sangene i forestillingen er hentet fra alle Bjellas fire soloplater. Til høsten skal stykket på turne i samarbeid med Riksteatret, med turnéstart på Ål 11. oktober.

– Jeg må klype meg i armen over at dette skjer, sier Bjella.

Det er et stort apparat som er satt i sving her. Og så er det moro å se hvor nøye de jobber med tekstene. Det er ikke ei øving og ut på turne, liksom. Det er hardt arbeid, gjennom mange runder og med mange fagfolk involvert: Manusforfatter, kapellmester, regissør... forteller Bjella og innrømmer:

– Jeg blir jo litt stressa. Det er jo ikke mitt ansvar, men jeg føler jo jeg faller igjennom hvis ikke dette.... begynner Bjella og blir taus.

– Forestillingen drives fram bare av sangene. Det er ikke noe mellomsnakk, eller noen historier som er skrevet inn. Da blir ordene i sangene viktige, sier Bjella.

– Så merker jeg at skuespillerne som jobber med sangene mine er tekstformidlere. De er ute etter å formidle innholdet i sangene. I et musikkstudio er det om å gjøre å få ting til å låte så fint eller tøft eller høyt som mulig. Her er man ikke så opptatt av klangen, men av å være tydelig.

På scenen fremføres sangene av et seksmannsorkester.

– Jeg har blitt rørt, jeg. Har sittet med tårer i øynene flere ganger, innrømmer han.

– Det er en fin følelse å se andre fremføre sangene mine. Det er ikke så greit å sitte med alle disse sangene aleine.

Les anmeldelse: Ål-reit no

Fire Spellemenn

Samme dag som Bjella fulgte prøvene på Det Norske Teatret for første gang, var det annonsering av nominasjonene til Spellemannprisen. Hit kom Bjella i findressen og fikk tre nominasjoner for «Gode liv»- «og faktisk er det fire», påpeker han, produsent Bård Ingebrigtsen er nominert til årets produsent for bl.a. «Gode liv». Det gjør Bjella til en av årets mest nominerte artister, på linje med Karpe Diem og Aurora. Det var et album som satt noe langt inne – det er gått tre år siden forrige plate, da Bjella avsluttet samarbeidet med Kjartan Kristiansen, som produserte hans tre første album.

– Etter tre plater hadde vi ikke mer å komme med. Det tok litt tid før vi fant ut at jeg skulle spille inn plata hos Ingebrigtsen på Otterøya. Plata ble spilt inn helt annerledes enn jeg har gjort tidligere, vi tok mange nye grep, så det var godt å kjenne at det fungerte.

– Det var stort å bli nominert til så mange Spellemannpriser, i det selskapet, etter dette året. Jeg gikk derfra og ned hit på teateret, satte meg i et hjørne med et glass prosecco, og lot det synke inn. Dette øyeblikket skal jeg kjenne litt på, tenkte jeg. Før jeg gikk inn i teatersalen igjen.

Framover våren mens forestillingen går sin gang, går Bjella rundt på gården hjemme på Ål, hjelper døtrene med hestestell, og venter på at de rette tekstideene skal dukke opp.

– Jeg har teft for de gode linjene som åpner for de gode låtene. Jeg tar linjer som høres gode ut, så plasserer jeg dem rundt i terrenget der jeg bor. Så jeg vet at det kan bli flere sanger. Jeg har et album til på lur. Min eneste ambisjon er å skrive gode sanger. Jeg har ingen andre litterære prosjekter.

Kommentar: Klasseskille på Spellemannprisen

Mer fra Dagsavisen