Stemmen fra graven

Han utforsker mørket med en imponerende konsekvens. Samtidig er det vanskelig å se den store relevansen for de som ikke har fulgt ham på veien hittil.

Rock

Albumtittelen må være svart humor fra gravrøsten Mark Lanegan. Seattle-sangeren har lurt døden der mange av hans samtidige bukket under for heroin, depresjon og andre sidevirkninger av grunge. De siste årene har han framstått forbløffende vital, der han har sunget og gitt ut plater med bl.a. Queens Of The Stone Age, Greg Dulli og Isobel Campbell. «Blues Funeral» er en slags oppfølger til soloplata «Bubblegum» (2004), han synger tilbakeholdent og rakt på, og underspiller der andre bluesfolk overdriver. Så har heller ikke dette særlig med ortodoks blues å gjøre, bortsett fra tekstreferansene til Muddy Waters og St Louis og sånt. Lanegan bryter ned blueskonvensjonene om ekthet, med dominerende trommemaskiner, og inspirasjon fra elektronika og krautrock. Men det tekstlige og musikalske landskapet til Lanegan er temmelig uforanderlig likevel. Han utforsker mørket med en imponerende konsekvens, men samtidig er det vanskelig å se den store relevansen for de som ikke har fulgt ham på veien hittil.

Spiller på Rockefeller 
25. februar