Stadig sprekere

5

Van Morrison & Joey DeFrancesco

«You’re Driving Me Crazy»

Legacy/Sony

5

Willie Nelson

«Last Man Standing»

Legacy/Sony

Den stadige strømmen av nye album fra Willie Nelson, som søndag fyller 85 år, gir grunn til forundring. I senere tid har det gjerne kommet to i året. I det aller siste er han likevel blir overgått av Van Morrison, som i dag er ute med sitt tredje album på sju måneder. Men nå er Van Morrison bare 72. Deres etterkommere lenger nede i aldersgruppene nøyer seg gjerne ned et album hvert tredje år. De enda yngre nøyer seg med et par låter i året.

Willie Nelson reflekterer over situasjonen i tittelsangen på «Last Man Standing». Det er tungt når gamle venner som Waylon Jennings, Ray Price og Merle Haggard går bort. Han har selv levd like hardt som dem, og lurer på hvem som blir den neste. En sentral sang på albumet er «Something You Get Through», med en ettertenksom tone. I forhold til alvoret i det overordnede budskapet på albumet har han likevel som vanlig sine lune humor i behold. Han har nemlig ikke tenkt å gi seg selv, som han avslører i «Heaven Is Closed» (...and hell is overcrowded/So i think i stay where i am»).

Albumet har for øvrig mye annen god, og mer tradisjonell countryfilosofi, som «I gave you a ring/But you gave me the finger» i «I Ain’t Got Nothin» og «She made my day/But it ruined my life» i «She Made My Day». Både stemmen, gitarspillet og bandet er upåklagelig. Det kommer nok et nytt album til høsten.

I bakgrunnsmaterialet for albumet forteller produsenten Buddy Miller (som også har skrevet sangene sammen med Nelson) om hvorfor det går så fort unna. Willie Nelson er ikke en del av en markedsmekanisme med langtidsplaner for plater og turneer. Cannon regner Nelson som jazzmusiker, han improviserer hele veien, og da er det ikke noe poeng i å gjøre innspillingene om og om igjen, de vil bli forskjellig fra gang til gang, og det er like godt å gå for det første umiddelbare inntrykket. Det er en metode som med fordel kunne vært brukt av flere artister i musikklivet. Van Morrison gjør det også.

Van Morrison har spilt inn sitt nye album med organisten og trompetisten Joey DeFrancesco, og sistnevntes mer enn habile jazzband. Morrison sang jazz så det holdt på «Versatile» før jul, men tar det enda et skritt lenger her, og har spilt inn en ny versjon av sine egen «Close Enough For Jazz» for å understreke poenget. Albumet åpner med Cole Porters «Miss Otis Regrets», der Van Morrison bruker stemmen som instrument, langt nede i registeret, og improviserer både toner og timing på sin egne unike måte. Her er flere innspillinger av gamle egne låter i ny drakt. Han feirer 50-årsjubileet til «Astral Weeks» med å sette «The Way Young Lovers Do» inn i denne nye sammenhengen, og for første gang svinger det av «Have I Told You Lately». Joey DeFrancesco smører fett hammondorgel over lydbildet, og hele bandet bidrar sterkt til feststemningen med soloer som etter hvert strekker albumet til over 70 minutter. Ikke et sekund for lenge denne gangen.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Nå har det seg tilfeldigvis og heldigvis sånn at jeg fikk sett Van Morrison og Joey DeFrancesco i London forrige helg, på den lille klubben Subterania. Van Morrison på noen meters avstand, det er stort nok i seg selv. Jeg har sett ham noen ganger i årenes løp, noen ganger i relativt godt humør også, men aldri slik som her. Van Morrison lot seg rive med i det nye bandet, han sang linjene sine så flott som det går an, satte seg ned på en kontorstol og gledet seg mens bandet gikk sine solorunder, nikket og klappet bifallende, og oppførte seg omtrent som plommen i egget.

Vi hører den samme stemningen igjen på albumets tittellåt «You’re Driving Me Crazy», de entusiastiske utbruddene mellom soloene. Selv om den ikke var med på albumet er «Moondance» en naturlig avslutning på konserten, med et lite innspill av Miles Davis «So What» i midten, og «My Funny Valentine» på kjøpet etter hvert. Jeg oppdaterer bare sluttpoenget fra omtalen av «Versatile»: Det pleide å skape debatt når Van Morrison kom til Norge for å synge på jazzfestival. Om noen nå skulle finne på å spørre «men er det jazz» er svaret ja, for swingende. Når han kommer til Molde til sommeren er det med sitt eget «hitband», men det er lov å håpe at litt av stemningen fra de siste platene smitter over.

Man kan spekulere i om både Van Morrison og Willie Nelson synes at noe begynner å haste, men for disse to handler den høye aktiviteten sannsynligvis om en gammel yrkesetikk. De kan ikke mistenkes for å fortsette i dette tempoet dette i vinnings hensikt. Det er bare dette de gjør: Spiller og spiller. Og du store verden hvor godt de fortsatt gjør det.

Van Morrison spiller på jazzfestivalen i Molde 18. juli.