Nye takter

– Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille

Hun lager musikk på et språk knapt 1.000 mennesker forstår. Likevel er Marja Mortensson blitt et navn langt utover Norges grenser.

Dagsavisen anmelder

– Jeg har ikke vokst opp med joik, men den har heller ikke vært fraværende og jeg har alltid visst at det er min folkemusikktradisjon, sier Marja Helena Fjellheim Mortensson, som har vokst opp i det sørsamiske miljøet i Hedmark.

For sin forrige plate fikk hun Spellemannpris i kategorien folkemusikk, nå har hun slått seg sammen med tubaisten og jazzmusikeren Daniel Herskedal og TrondheimSolistene på albumet «Lååje – Dawn». Den bredere tonefølgen til tross, det er fortsatt joiken som ligger fremst i lydbildet.

Les også: Ella Marie og ISÁK: Norges neste internasjonale musikkbragd

Å finne tilbake til joiken

– Jeg følte kanskje at det er litt kjipt at jeg ikke fikk joiken inn med morsmelka, så jeg måtte finne tilbake til den på egen hånd. Det finnes noen få som fortsatt joiker men som ikke har gjort noe utav det annet enn innad i sin egen familie. Bestemoren min har fortalt historiene om alle de folkene bak de joikene har funnet fram til i arkivene. Hennes kunnskapsformidling har vært helt essensiell fordi jeg føler jeg har opplevd dem, men gjennom henne. Hun vokste opp i den tida da man enten ble fysisk avstraffet eller fikk beskjed om at dette skulle man ikke holde på med. Hennes joik er den umesamiske, mens den sørsamiske joikearven rundt Røros og Hedmark er noe jeg har lett meg fram til i arkivene, sier Mortensson om bestemoren som vokste opp i Rans sameby i det umesamiske området i Västerbotten.

– Og gikk på nomadeskole der barna ble fratatt både språk og tradisjon og ble flyttet hjemmefra så de ikke skulle bli en del av reindrifta. Det har preget hennes liv på en måte som gjorde at hun ikke videreførte språket. Det ble min foreldregenerasjon som skulle ta tilbake språket og vår egen historie, og innse hvilke konsekvenser det som skjedde har hatt, sier Mortensson. – Jeg har alltid villet drive med musikk og da ble det en prosess med å lete og finne tilbake til tradisjonelle joiker og bli trygg nok til å lage egne joiker og videreutvikle tradisjonen.

Fornorskningen rammet det sørsamiske miljøet på en annen måte enn det nordsamiske. I dag er det kanskje kun 500 som snakker sørsamisk, og snaue 1.000 som kan forstå det.

– Språket har ikke vært borte, det har bare vært fryktelig stille i en lang stund. Jeg føler at vi har mistet mye fra storhetstida, og da snakker vi 1800-tallet, alle de mytiske epos-joikene som forteller om hvordan vi kom til verden og verdens opprinnelse. Disse var farlige for kristendommen og derfor er de også blitt borte. Det var farlige joiker, mens de ufarlige joikene til dyr og natur og mennesker finnes fortsatt i dag og er blitt samlet inn på voksruller eller LP-plater. Og det ble gjort en jobb av samisk radio da den begynte på 70-tallet, da noen av dem som var født på 1800-tallet fortsatt levde. Min jobb nå er jo å finne folk som kan fortelle det som ikke er arkivert.

Marja Mortensson er født i 1995 og valgte musikken foran videre studier etter videregående. Det har på fem år resultert i fire album og et helt levebrød.

– Jeg har fått lov til å leve av det og gjort en del prosjekter som seg hør og bør når man er frilanser, sier hun beskjedent.

Les også: – Nå er det vår tur til å skinne

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Mode Steinkjer

Kreativ prosess

Prosjektene innebærer fire albumutgivelser, Spellemannpris for albumet «Mojhtestasse – Cultural Heirlooms» og reiser fra Mongolia til Sibir med Riddu Riddu eller til Brussel med norske diplomatkorps. Og hun hylles nå som den som er i ferd med å redde det sørsamiske språket fra glemselen, et språk som står på UNESCOs liste som «alvorlig truet».

– Urfolksverdenen er ganske liten når man først ser etter. Men stemmen finnes uansett hvor du reiser i verden, og trommer og stemmer slik de brukes i Afrika er nært knytta til joiken, hvor det også ble brukt mye joik og trommer, selv om det ikke er så vanlig lenger i dag. Å reise betyr at man får en klarere forståelse av hvordan den gamle joiketradisjonen kan ha vært. Det at vi er mennesker gjør jo at vi har noen fellesnevnere uansett, sier hun, og fortsetter: – Det å forske på stemmen blir man aldri ferdig med. Det er bare din egen kreative prosess som sier stopp. Albumet «Mojhtestasse» var basert på arkivmateriale og jeg lagde den mest for min egen del, basert på de funnene jeg har gjort til nå men som jeg følte var veldig lokalt forankret i det sørsamiske. Det var vel den siste plata jeg trodde skulle vinne en Spellemannpris. Men det er jo en interesse for å løfte fram andre måter å tenke musikk på, og som har en sterk historikk i seg, sier Mortensson, som har funnet rom for et knippe tradisjonelle joiker på den nye platen også.

– Det er grunnlaget for den verdenen jeg jobber i. Jeg har også skrevet en del tekster og ikke komponert alt selv fordi Daniel Herskedal har vært så sentral når det gjelder å skrive for strykekvartett.

– Hvorfor strykekvartett?

– Hvorfor ikke? Jeg er så nysgjerrig på klanger og hvordan ting kan endre seg. Tubaen var en klang jeg falt for fordi den måten Daniel spiller på er så vokal og falt så fint sammen med joikens verden. Og jeg var nysgjerrig på å prøve noe annet. TrondheimSolistene er så sterke rytmisk, men likevel er det akustisk. Stemmen er jo noe alle kjenner igjen, og alle har en selv, så det er kanskje den som ført spiller inn før man begynner å utforske verden rundt og måten TrondheimSolistene løser den klanglige verden på er kanskje med utgangspunkt i min måte å synge og joike på. Strykere er jo en vokal, klanglig verden som man kan leke seg i. Det er veldig mektig å jobbe med slike ensembler. Nå har vi bare laget masse fin musikk som vi selv liker, og Daniel har laget noen komposisjoner som jeg har skrevet sørsamiske tekster til, som betyr at vi kan gi vår egen folkegruppe musikk på sitt eget språk. Det var noe jeg savnet da jeg vokste opp. Formidlingen trenger ikke alltid ligge i at man må forstå alt av språket.

Les også: – Joiken er et trumfkort ingen andre har

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg føler at vi har mistet mye fra storhetstida, sier Marja Mortensson, som har viet karrieren til å finne fram til de sørsamiske musikktradisjonene og joiken i et utrydningstruet språk. Her fra Øyafestivalen i sommer, i bakgrunnen Daniel Herskedal. begge FOTO: MODE STEINKJER

Foto: Mode Steinkjer

– Men hva synger du om, på det de aller fleste av oss ikke forstår?

– Jeg har egentlig bare skrevet om alt som opptar meg. Åpningssporet «Gubpede böötim – Where Did I Come From» handler jo om at man har så mange retninger å gå i når man er ung, og innen det sørsamiske miljøet har vi behov for at ungdom jobber i så mange grener som mulig for å lage et funksjonelt sørsamisk samfunn. Vi har ikke noe land vi kan reise til, men mitt motto er at hvis alle gjør det de er flinke til så finnes det muligheter. Da kommer vi med tid og stunder dit vi skal, så lenge vi kan studere på vårt eget språk, få det inn i barnehager og skoler og videregående, noe som ikke er en selvfølge i dag, like lite som det er en selvfølge å høre musikk på sitt eget språk. Så det ble mitt hjertebarn, og det er det jeg forsøker å sette ord på, sier Mortensson, som også har hentet opp en annen, nesten glemt tradisjon i det sørsamiske miljøet, en personjoik.

Les også: Se bildene fra konserten med Ella Marie og Isák på Parkteatret

Artikkelen fortsetter under bildet.

Marja Mortensson og Daniel Herskedal har gått videre på albumet "Lååje - Dawn", der de har med TrondheimSolistene. Foto: Gitte Johannessen / NTB  NTB kultur

Marja Mortensson og Daniel Herskedal. Foto: Gitte Johannessen / NTB NTB kultur

– «Piere Åvla», som er mitt søskenbarn, har fått sin egen joik, en personjoik som er noe man veldig sjelden hører i sør. Jeg kjenner nesten ingen som har sin egen joik. Men når ingen kan lage det er det heller ingen som får det. Det var en lang vei å tørre å lage en joik til et annet menneske, men når man har levd så lenge i arkivene lever man på en måte også i fortida, og der var det mange personjoiker som ga inntrykk av hvem de var de som levde da. Utfordringen er å gjøre den joikeformen aktuell i dag. Det ble en verden jeg håper han trives vi. Han er den som har vært minst i slekta, og han konfirmerte seg i fjor. Det er vanskelig å gi noe med mening, så det ble en god anledning til å utfordre meg selv.

Fattig språk

– Hvordan karakteriserer du en personjoik?

– Den er ditt musikalske navn og din identitet. Jeg har lagt til noen små tekstlige biter også for å forsterke joikemelodien. Etter hvert kan joikene endre seg ut fra den karakteren man blir. Joiken har en spesiell filosofi, noe som bare kan høres og vanskelig lar seg forklare. Før i tida var personjoiker med på å vise at du hørte til i samfunnet.

– Jeg hadde sørsamisk som første språk på skolen, men vi rakk ikke å få det i alle fag fordi vi ikke hadde skolemateriell. Sørsamisk for meg er et skolespråk, i tillegg til å være et reindriftsspråk. Men når man har 45 minutter med radio i uka og det er det eneste mediet som er på sørsamisk, så er det begrenset hvor stor del det blir av hverdagen din. Samfunnet fungerer ikke på sørsamisk selv i hjemmet, fordi språket stoppa opp rundt 1900. Den moderniseringen vi har hatt i språket har ikke sørsamisk vært en del av. Det er så fryktelig funksjonelt når det kommer til reindrift. Da er språket helt naturlig. Mange av låtene mine så langt har vært naturbaserte, men nå på denne plata forsøker jeg å breie ut språket litt. Jeg vet ikke hva et sørsamisk kunstnerspråk er. Hvordan kan man skrive sangtekster med dobbelt bunn på sørsamisk sånn at også andre forstår? Det å ha det på skolen betyr jo at vi begynner å få en grammatikk og et samfunnsspråk, men siden vi er så få talere så tar det forferdelig lang tid før det blir funksjonelt. Men hadde jeg kunnet reise rundt i et sørsamisk land så hadde jeg nok greid meg veldig bra, dessverre få jeg aldri testa det ut.

Spredt samfunn

– Savner du ha et land du kan si er «ditt»?

– Jeg kan ikke si jeg savner et land, men kanskje mer et samfunn. I de nordsamiske områdene har de jo Kautokeino og Karasjok, og der fungerer det. Det er veldig fint å komme opp dit og bare høre at det går an. Den muligheten, å kunne bo et sted hvor vi er en majoritet, savner jeg nok. Vi gjør vårt beste for at det skal være en tilgjengelighet språklig og blant kulturbærerne. Det billedlige i språket finnes fortsatt, men jeg er ikke blitt lært opp i det fordi det har vært så stille i språket, spesielt i Hedmark. Det sørsamiske samfunnet er så spredt og fornorskninga har hatt et godt grep på våre områder. Det kjenner man jo på, men man kan ikke ergre seg av den grunn. verden går jo videre. Det er sånn at synes vi, så finnes vi, og det er det en stolthet rundt. Jeg tror den unge generasjonen sørsamer føler at vi har en naturlig plass i samfunnet, i mye større grad enn min foreldre og besteforeldregenerasjonen, og det kommer av at vi har hatt forgjengere både musikalsk og politisk.

Marja Mortensson med Daniel Herskedal og TrondheimSolistene spiller på Cosmopolite i regi av festivalen Oslo World 30. oktober.