Spiller til dans

Hærskarer av fans ser han som et speil på en kultur de ellers har få forutsetninger for å forstå, men hvor mye av den som faktisk har rot i den virkelige syriske kulturen er usikkert. At han kommer fra et ødelagt, krigsherjet land med en usikker framtid og millioner på flukt, gir musikken lite gjenklang av. Det er heller ikke påkrevd. Omar Souleyman har hatt Europa som base i lang tid, det er her hans publikum er i dag, og politikken har aldri vært sentral i hans musikk. Det vet blant andre dem som så han på Øyafestivalen for to år siden.

LES OGSÅ: Håpet i musikken

Den arabiske verdens mest hyperaktive bryllupssanger platedebuterte for få år siden etter en 20 år lang og oppsiktsvekkende karriere - og mange hundre utgivelser på samvittigheten. «Platedebut» kalte vi det her i avisen, fordi albumet «Wenu Wenu» – fortsatt inngangsbilletten til musikken hans utenom konsertene – var Omar Souleymans første studioproduserte utgivelse. Da ser vi bort fra opptakene av bryllupskonserter som han har gitt i gave som et minne til nygifte, i ett eksemplar. Disse har selvsagt blitt kopiert og spredd i milliontall med hans navn på, og etter hvert som smarttelefonene ble bedre og bedre har også alle YouTube-opptakene gått viralt.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Når Souleyman har en betydelig fanskare over hele Europa, blant dem Björk og Damon Albarn, er det fordi han leverer en solid og uhyre dansbar musikalsk vare. Musikken han spiller, såkalt «dabke», har mye til felles med den vestlige trance- og technomusikken, og dansen kan nærmest ses som en energisk versjon av Riverdance. «Wenu Wenu» ble for øvrig spilt inn i Brooklyn i USA med technoartisten Four Tet (Kieran Hebden) som produsent. Den ble en lydfin og uhyre veldreid versjon av Omars energiske, stakattoaktige technomiks, en festplate fra ende til annen. Men det er på konsertene, rettere sagt showene, at musikken vireklig lever.

Les også: Forbudte følelser

Han er blitt fast innslag på de store musikkfestivalene, og da han for tre år siden spilte på Roskilde-festivalen kunne man ikke bare oppleve en fantastisk konsert som fikk et helt jorde til å danse, men også fenomenet av hvit middelklasseungdom som opplever han som «novelty»-artist, en kulturell kuriositet og ren og skjær moro. Å se publikum «uniformert» som sheiker er ikke et uvanlig syn på hans konserter. Han reiser Europa på kryss og tvers i en utstrakt konsert- og tv-virksomhet, og fortsatt tar han bryllupsjobber for en emigrert arabisk overklasse, til tross for at det blir vanskelige også for de store artistene å bevege seg i Europa.

Når Souleyman har oppnådd verdensberømmelse de siste årene, er det fordi han er blitt for stor for bryllupslokalene. Musikken hans er plukket opp av amerikanske samleplateselskaper, som har muliggjort turnévirksomheten. Studioplaten «Wenu Wenu», som mest av alt handler om jenter og sånn, er en mer polert utgave av liveopptakene med tekster så runde at det skal vanskelig gjøres å lese noe politisk inn i dem. Derfor skal du ikke bli forundret om tittellåten eller «Ya Yumma» ender opp på et julebord nær deg i år også, med så smittende rytmer og repeterende refrenger at ingen tør stå stille. Men først spiller han opp til dans på Blå.