Nye takter

Søtt og sterkt

Ariana Grande ble fjorårets mest omtalte, viktigste og elskelige artist – av tragiske grunner. Det nye albumet bærer preg av dette, men også av at hun uansett er en av de beste popartistene året etter.

Dagsavisen anmelder

5

Ariana Grande

«Sweetener»

Republic

«It feels so good to be so young and have this fun and be successful», synger Ariana Grande i «Successful», den mest lettsindige sangen på hennes nye album. Og kanskje litt ironisk ment også. Vi vet jo at dette ikke bare har vært en dans på roser. 22 mennesker ble drept etter terrorangrepet mot konserten hennes i Manchester 22. mai i fjor. Minnekonserten i samme by noen uker etter ble en følelsesladet, men sterk manifestasjon av at musikken generelt, og Ariana Grande spesielt, ikke lar seg stoppe.

Nå er Ariana Grande tilbake med et nytt album. Det inneholder sangen «No Tears Left To Cry», som hun presenterte for første gang under en opptreden med Kygo under Coachella-festivalen i vår. En sang som sikkert handler om hennes egne opplevelser i tida som har gått, men som også er en flott oppbyggende melding om å komme til hektene etter harde tider. Positive vibrasjoner, med en gang.

Les også: Anmeldelse: Skrale greier fra Minaj (DA+)

Ariana Grande faller ikke for fristelsen til et oppblåst, monumentalt eller sentimentalt album nå. «Sweetener» har mange viktige budskap, men det er samtidig lett og lekent, og ikke minst fullt av lekre musikalske detaljer. Det begynner med at hun synger refrenget fra den gamle Four Seasons-sangen «An Angel Cried», her omdøpt til «Rainbows», helt alene. En sannsynlig referanse til det forferdelige fjoråret. Så har hun også med en gang fått fastslått at få popstjerner synger finere i dag.

Den neste stemmen vi hører er Pharrell Williams, som er duettpartner i «Blazed», og en sentral figur videre på albumet, både som komponist og produsent. Her kommer en lang rekke låter så sterke og varierte at dette nesten høres ut som et samlealbum.

«God Is A Woman» er ikke det feministiske manifestet som tittelen antyder, men mer en hyllest til erotisk frigjøring. På et album med veldig mange utsøkte harmoniske vokalspor er dette, lagt ned sammen med svenske Ilya, en ekstra stor nytelse. Det svært søte etterfølgende tittelsporet på «Sweetener», med Pharrell igjen, tar albumet til enda et nytt nivå.

Albumet er en forundringspakke av gode innspill. Som en gjesteopptreden av Nicki Minaj i «The Light Is Coming» («to give back everything the darkness stole»), mens en overtalende basslinje matcher innspillet til Missy Elliott i «Borderline». «Pete Davidson» er rett og slett en kort lovsang til hennes forlovede. Veldig privat, men vi lar henne slippe unna med det. «Goodnight N Go» er en fantasifull omarbeidet versjon av en sang av engelske Imogen Heap, som Ariana Grande regner som sitt aller største forbilde.

Jeg har arvet interessen for Ariana Grande fra min datter. Av og til er det godt å få påminnelser om at noen av dagens mest omtalte unge popartister allerede langer sanger av klassisk format. Avslutningen på dette albumet er spesiell: «Get Well Soon» er enda en sang om åpenhet rundt personlige problemer, fysiske, psykiske, og om å bry seg om dem som sliter: «They say my system is overloaded/I'm too much in my head, did you notice». Om man følger ordentlig med, så fortsetter det digitale sporet i 40 sekunder etter at lyden har stilnet. Det kommer opp i en spilletid på 5:22, amerikansk skrivemåte for datoen for terrorangrepet i fjor. En uttrykksfull avslutning. Dette er et sånt album som Grammy-priser er laget av.

###