Martin Hagfors og Haakon Gebhardt (t.v.) spiller for barna i Bellevue barnehage i Tøyenparken før Miniøya kommende helg. FOTO: LISE ÅSERUD/NTB SCANPIX

Søppelmusikalsk barnehage

Martin Hagfors og Håkon Gebhardt synes det blir omtrent det samme å spille for barn kl. 12 om dagen og for voksne kl. 12 om natta.

Sammen er de Meg Og Kammeraten Min. Fredag gir de ut barneplate, og lørdag spiller de på MiniØya.

- Du er en prompebæsjepromp, ropes det entusiastisk fra publikum på første rad. En vanlig dag på jobben for norske musikere? Ikke for alle kanskje, men Martin Hagfors og Håkon Gebhardt har reist rundt i barnehager og på skoler i seks år nå, og er vant til det meste. Hagfors slår tilbake med å vifte med ei stor rotte over hodene på barna, til skrekkblandet fryd. Stemningen var generelt høy blant et lavt publikum da Meg Og Kammeraten Min underholdt i Bellevue Gård barnehage på Tøyen i går.

 

Barn og voksne

Gebhardt og Hagfors har spilt land og strand rundt for voksne som HGH, og for barn som Meg og Kammeraten Min. Og hver for seg i gruppene Motorpsycho og HomeGroan. Her i Dagsavisen regner vi HGHs debutalbum «Pignoise» som en av de store moderne kultklassikerne i norsk populærmusikk.

Meg Og Kammeraten Min ble til for seks år siden, i første omgang for å opptre for Rikskonsertene. Først brukte de sangene til HGH tilpasset barn, sunget på engelsk, men grundig forklart. Siden begynte de å oversette disse sangene, men nå har de laget albumet «Det e’kke bra før det er dårlig» med helt nye sanger. Sanger om rotter, søppel og stinkende ost. Er det noen dypere mening i dette?

- Vi sier jo at «det e‘kke bra før det er dårlig». Det er upedagogisk rampete. Det er et visst alvor bak dette om noe er bra eller dårlig. Om å kunne klare seg med enkle midler, og ikke la seg hemme av sine egne begrensninger.

- Er dere litt som Knutsen og Ludvigsen?

- Ja, og Tramteatret. Disse appellerte både til barn og voksne, vi håper vi kan klare det også.

 

Ikke bare søppel

«Trashgrass» kaller HGH sin musikk for voksne, en slags søplete utgave av country og bluegrass.

- «Søppelmusikk» kalles det nå. Da høres det spennende ut med én gang. Det er et uttrykk ungene kicker på, forteller de to. Selv om de vil presisere at dette med søppel ikke må misforstås:

- Dette er ikke B-låtene våre. De låtene vi lager for barn skal også være så bra at vi digger dem selv, sier de to.

- Vi bruker også instrumenter vi ikke får lov til å bruke i andre sammenhenger, som klokkespill og marimba, som låter surt og fælt når jeg spiller det. Men her får jeg lov, sier Gebhardt.

- Og jeg som er en altfor dårlig keyboardist, og knapt nok kan spille gitar, her er det bra nok, sier Hagfors.

- Men dere sa nettopp at det skulle være like bra for barn som for voksne?

- Jo, men på en annen måte. Hvis barn ikke liker oss, reiser de seg bare og går. Vi må ha et momentum hele tida. Være interessante på en kul måte. Være trasha, men ha et skikkelig uttrykk.

For å understreke poenget er Meg Og Kammeraten Min på sin nye plate forsterket med musikere som Mathias Eick, Lars Horntveth og Amund Maarud. Martin Hagfors skal også spille for voksne på den voksne Øyafestivalen i sommer, mens Gebhardt skal besøke flere festivaler som medlem av bandet til Ida Jenshus.

 

Barn og fulle folk

Når sceneteppet bak dem til slutt faller ned i beste Spinal Tap-stil vil vi ikke egentlig vite om det var en del av showet. Moro er det uansett i barnehagen.

- Hvordan er det å opptre for barn i forhold til voksne?

- Det er både lettere og vanskeligere. Barna kan fort miste konsentrasjonen, så det gjelder å holde dem i ånde. Et voksent publikum oppfører seg mer og mer som barnehageunger utover kvelden. Da hender det vi tar med elementer fra barnekonsertene, og da er de eldre helt med.

- Fra fulle folk og barn får man høre sannheten, heter det gjerne?

- Vi har hørt veldig mye sannhet nå, sier Håkon Gebhardt og Martin Hagfors.