Nye takter

Solid solo-EP er godt nytt fra Sivert Høyem

Sivert Høyem er tilbake i fin popflyt på «Roses of Neuroses», uten Madrugada men med mye kjærlighet.

Dagsavisen anmelder

5

Sivert Høyem

«Roses of Neuroses» (EP)

Hektor

Sivert Høyem er tilbake som seg selv, denne gangen uten Madrugada, bandet han hadde et formidabelt turnécomeback med den gangen det forsatt var mulig å fylle Oslo Spektrum eller de største festivalslettene. Som soloartist har Høyem alltid vært mer tilbakelent og låtfokusert, til tross for at vokalen framstår som Norges mektigste og mest særegne uansett hva han foretar seg.

Les også: Sivert Høyem: – Det går bra med meg. Jeg feiker det ikke

Den fem spor lange EP-en «Roses of Neuroses» er på ingen måte «liten», noe tekstene om den store kjærligheten i hverdag som i fest indikerer, løst illustrert gjennom en dryssende rød rose på omslaget. Som det heter i låta «Runaway», hvor tittelen også er hentet fra: «Run away, run away - meet me at the dawning of the day/With roses of neurosis on our cheeks/For weeks and weeks». I oppbygning kunne det vært en tidlig Madrugada-låt, men gjennomgående er tempoet roligere og tyngdepunktet ligger i tekstene som har andre innfallsvinkler og dybder enn de han har skrevet i andre sammenhenger. Den vokale framføringen og produksjonen setter sangeren i sentrum og ikke jakten på den bokstavelig talt store lyden

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

«Roses of Neuroses»-omslaget. 

Les også: Plateanmeldelse Death By Unga Bunga: «Heavy Male Insecurity»: Rocker ved mannsrollen

Når Nils Petter Molværs trompet kommer nydelig inn på «Safe Return» eller når «Queen of my Heart» starter med følsomme gitarer under de framoverlente fraseringene, er vi et sted blant de fineste av britiske popartister, der stemmen gjerne tar en Bryan Ferry på vei mot neste vers. Høyem solo har en fast kjerne av musikere, med Christer Knutsen tettest på, også som medprodusent, og i tillegg Cato Salsa (gitar), Øystein Frantzvåg (bass) og Børge Fjordheim (trommer). Det er et band i komplett musikalsk harmoni, og som støtter oppunder et prosjekt som oser styrke og ømhet. Om disse fem låtene er representativt for det som kommer i framtida, er det lett å konstatere at vi har savnet Høyem som seg selv og uten alle mytene rundt.