Solid Pusha T

Ingen pusher vekk King Push på Voldsløkka.

Nye takter

 

5

Pusha T
Voldsløkka, lørdag 30.juni

 

Det er fristende å si det er kveldens høydepunkt, ikke bare fordi hans brennferske og etterlengta fullengder "Daytona” har levd opp til forventingene - Pitchfork gikk så langt som å utrope det som selve hovedverket hans, etter “teaseren” “Darkest Before Dawn” fra 2015 - men også fordi albumet så presist tar tempen på samtiden, både politisk, sosialantropologisk og estetisk. Det kunne ikke blitt stort mer ironisk poengtert når åpningslinja på “Hard Piano” brer seg over Voldsløkka (“Never trust a bitch who finds love in a camera/She will fuck you/then turn around and fuck a janitor”) i samme øyeblikk som dama ved siden av livestreamer - ikke det som skjer på scenen - men nettopp seg selv. 

Men selv om Pusha Ts oppvisning er den siste i rekken i det som tross alt er en lang oppvarming til Den Store Hvite Eminem-festen, og det massive folkehavet av oppmøtte har fått kokt både hud og hoder i de godt over tretti gradene, er stemningen litt lunken, oppmerksomheten litt fraværende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er noe bekymringsverdig ved dette, for er det noen som er eksplosiv og sterkt tilstede, er det 41-åringen som tripper rundt på scenen - langt mer enn 18-åringene som har betalt sine blodfeite kronasjer for å stå i den etter hvert mye omtalte og opphausa “Golden circle”.

Det blir snart mer kok, som når King Push foreslår en “toast for the assholes”, og tusenvis av hvite hender kommer i været på Kanye-låta “Runaway”. Legg på tordendrønninga, og det er nesten hattifnatt-mønstring.

Med “Grindin’” tar han det tilbake igjen til der alt starta, med søskenprosjektet Clipse med No Malice (Elliott Thornton Jr.). Størst respons er det imidlertid på materialet fra “Daytona”, der samtlige låter får klint seg utover den soltørka sletta.

Gledelig er det å registrere det totale fraværet av effekter og strøssel, a la pyro og andre visuelle effekter som prøver å få mer oppmerksomhet enn hovedpersonen selv. Her er kun Terrence Thornton med sitt reine oppsett og klokkreine vokal, rett opp og ned, utstyrt med en stamina og presence som med unntak av en noe tam start, har sørga for bunnsolide leveringer gjennom hele settet.

Han gir seg også på topp med “Don’t like.1”. Vi er kanskje ikke ventende engler, som det synges om i refrenget på “Santeria”, men ventende, det er det nok flere som er på neste Oslobsøk. Med god grunn.

Les også: Eminem er den største rapperen, noensinne. Ingen over. Ingen ved siden.