Solange oppfyller så til de grader de store forventningene

5

Solange

«When I Get Home»

Columbia

Solange Knowles vokste omsider ut fra statusen som lillesøstera til Beyoncé. «A Seat At The Table» ble utropt til et av de beste, fineste og viktigste albumene fra 2016, og endte opp én plass foran Beyonces «Lemonade» på Kritikertoppen det året. Konsertene etterpå ble om mulig enda varmere mottatt. Oppfølgeren «When I Get Home» kommer som en av disse overraskende utgivelsene, som plutselig bare er der, uten overdrevet forhåndsoppstuss, men desto gledeligere å høre.

Forventningene er altså store. De oppfylles så til de grader, men ikke på en opplagt måte. «When I Get Home» er et veldig annerledes album i dagens popklima. Ingen store produksjonsnummer her, ingen låter man umiddelbart vil tenke seg som store hits. Solange framfører derimot en lang rekke korte låter som for manges del først høres ut som de kan være forlatt på demostadiet, i sin tilsynelatende enkelthet, men som fort framtrer som forførende musikalske vignetter med en helt egen glans. Albumet preges av minimalistiske variasjoner over små tema, som er veldig effektive, og klistrer seg fast i hjernens lystsenter. Det fremste gjennomgående kjennetegnet ved «When I Get Home» er de delikate vokalsporene, lag på lag med harmonier, sparsommelig arrangert ellers, med lekende synther eller elpiano, alt i en slags 70-tallsstil. Ingen hadde reagert om dette ble presentert som ekte vare på jazzfestival.

Les også: I Was A King er atter konger

«When I Get Home» begynner med «Things I Imagined», bare den samme linja i et og et halvt minutt. Etter den overraskende utgivelsen forrige helg var Sondre Lerche raskt ute og tvitret om at denne minnet om noe Todd Rundgren kunne gjort på 70-tallet. Siden har jeg ikke klart å få denne tanken ut av hodet. Hele albumet er Solanges «A Wizard, A True Star», denne gamle tittelen passer jo også helt perfekt på henne nå. Selv har hun trukket fram Stevie Wonders «The Secret Life Of Plants» som et utgangspunkt. Et album som ofte er blitt vurdert som for smart for sitt eget beste. Kanskje vi skal ta noen runder til med dette også nå? Solange har også nevnt så eksperimentelle musikere som Steve Reich og Alice Coltrane som inspirasjonskilder for sine nye låter. Siden sist har hun også laget en spilleliste med den kosmiske jazzmusikeren Sun Ra for Tidal. Sistnevntes påvirkning er ikke påtakelig her, men ambisjonene og eventyrlysten er generelt stor.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

«A Seat At The Table» var en sterk politisk kommentar i forhold til afroamerikansk kulturhistorie i en tilspisset tid i USA. Dette er ikke et like viktig tema her, selv om stoltheten og tilhørigheten ligger som en grunnidé gjennom hele albumet. Også i tittelen, som er en hyllest til hjembyen Houston og byens afroamerikanske lokalhistorie. Et av de mest effektive sporene er «Almeda», oppkalt etter et område i Houston, albumets lengste spor med sine knappe fire minutter, en lang oppramsing av hjemlige assosiasjoner rundt ordene «black» og «brown».

Her er flere spor som stikker seg ut fra den generelle vellyden. I «My Skin, My Logo» koseprater hun med Gucci Mane i tre minutter, det er egentlig rent nonsens, men det høres så fantastisk bra ut med den dovne beaten bak, og understreker mye av den uforklarlige magien med dette albumet. «Binz» leker seg med inspirasjon fra Sister Nancys reggaeklassiker «Bam Bam», som er blitt en referanselåt i dette miljøet i senere år. Til sammen er dette tre låter som liver opp i det som ellers er svært sofistikert, dempet og tilbakelent musikalsk tilværelse.

Geir Rakvaag i Volum 11: Verdensvant takt og tone

Når det nærmer seg slutten kommer «Sound of Rain» behagelig inn som albumets mest konvensjonelle soulballade, før det slutter helt med «I’m A Witness», der Solange synger «and I won’t stop til I get it right», igjen med himmelske stemmer og forsiktige tangenter. Da høres alt riktig ut, og det er helt greit å stoppe her.