5
Silja Sol
«Ni liv»
Eget Selskap
Silja Sols første album var nominert til Spellemannprisen i viseklassen i 2015. Der havner aldri denne plata. Silja Sol Dyngeland har funnet en ny stil, som også tar et langt skritt videre fra fjorårets litt mer rockorienterte «Væremeh». Vi fikk en forsmak på den nye lyden i høst, med singelen «Dyrene», med en energisk dansevennlig beat, og fyldig elektronisk lyd. Det var noe tilsvarende stort og majestetisk over oppfølgersingelen «Ni liv», og nå hele albumet med samme tittel. Produsert av Fredrik Vogsborg, fra Casiokids og The Megaphonic Thrift, og gitarist i bandet til Silja Sol.
De nye sangene kunne sikkert vært framført langt mer spartansk, slik som hun gjorde med stort hell til å begynne med, men den nye formen er imponerende flott tilpasset innholdet. For å bare komme med enda en antydning om hvordan dette høres ut, så kan «Si det» minne litt om en fin låt med Pet Shop Boys. Da er hun kommet ganske langt fra utgangspunktet, selv om vi kan finne fram igjen den tre år gamle gjennombruddssangen «Stemning» og høre en buldrende synth i et kort parti der også.
Silja Sol lager ikke opplagt fortellende tekster, men sånne som setter fantasien i sving, og utfordrer formen. Dette høres spesielt bra ut i «Semmenemme». At tittelen er vanskelig å forstå skal vise seg å være selve poenget: «Eg prøver å forstå ka du sier/men du snakker altfor fort/det går altfor fort i svingene», synger hun. Dette gjelder jo for veldig mange poptekster, men Silja Sol snur det til sin egen fordel, for det viktigste i dette tilfellet er at det høres uimotståelig fengende ut når hun synger «Semmenemme/nemme/nemm/nemm/» i slutten av refrenget. Jeg vet det ser teit ut på trykk, men når det høres blir det popkunst. Silja Sol har en omgang med ord og toner som bare Fjorden Baby! kan gjøre like elegant.
Den samme leken med ordene gjør «Gymsko» til enda et høydepunkt her. Med et insisterende dub-aktig komp som Silja Sol hvisker, stønner og peser oppå: «Hopper, løper, kapper, sprinter, jager/Sakker ikkje farten/øker pulsen/snakker ikkje til fienden/som virker bitte litt rusten», en litt skummel stemning i en tekst som kan handle om å bli forfulgt, men også bare om å løpe om kapp i fint fottøy.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Silja Sol er igjen kort og konsis. «Ni liv» er et sånt album som vi heldigvis begynner å få flere av igjen, under en halvtime langt, uten å drøye tida med unødvendig fyllmasse. Låttitlene hennes har før begrenset seg til ett ord på hver. På tre spor nå strekker hun seg til to ord, men da aldri mer enn fem bokstaver. Hele «Ni liv» oser av presisjon.
Før hun gir ut sitt tredje album spiller Silja Sol igjen tangenter for Aurora, nå på den andre siden av jordkloden. Selv om dette sikkert er morsomt nok, er det vært på tide at hun fyller de store stedene selv. Som artist høres det ut som hun har minst åtte liv igjen.
Slippes 10. februar. Silja Sol spiller på Øyafestivalen i august.