Nye takter

Slowthais ablegøyete lørdagsgym gikk rett hjem på Øya

Northampton-rapperen manet både unge og voksne til aktiv konsertdeltakelse og aggressive urskrik på Øyafestivalens siste dag.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4
###

(Mode Steinkjer)

5

KONSERT

Slowthai

Øyafestivalen lørdag

«Kom fremover» sier han med inviterende håndbevegelser, med den velkjente, ertende stemmen som innimellom minner litt om en forfylla brite, før han setter standarden for i kveld med råe og energiske «Polaroid». Tyron Kaymone Frampton, alias Slowthai er bare 24, men har på kort tid rukket å bli et navn, ikke minst for sitt kritikerroste, sosialrealistiske debutalbum «Nothing Great About Britain» som kom tidligere i år. Det ble nominert til Mercury-prisen, og kom på topp ti på den offisielle albumlista i Storbritannia, noe som gjorde Slowthai så rørt at han postet en takkevideo gråtende fra badekaret.
Men i dag er det en langt mer yppal attitude fra karen som står og gliser fårete mot oss Vindfruen på en av få timer med opphold. Han tar av seg til sin bare tatovert overkropp. «SORRY MOM» står det på halsen. Hans faste Dj, MC Kwes Darko i ryggen, er også en aktiv crowdpleaser, og bruker enhver anledning til å skylde på at han har bursdag i dag som grunn til at publikum må gjøre litt bedre, komme litt nærmere: «We need energy!» som intro på «Drug Dealer».

Les også: Dansefest med Robyn

Det blir en etterlengta ren aggressiv utblåsning som er lite selvhøytidelig, innimellom alt det voldsomt trivelige, popete, melankolske, seriøse og joviale av bidrag på årets festival. Hvis noen klaga over lav lyd tidligere på Øya, så bør dette nummeret glatt veie opp: På melding fra samboer to kvartaler unna kan det informeres om at dette nummeret virka dobbelt så høyt som alt annet på Øya med «bass som bromma og risting i vegger, slik det burde være».
Høy lyd kler uttrykket som generelt er bråkete og britisk på alle måter, og stemninga brer seg utover sletta ved Vindfruen, der hovedpersonen får både kids og folk over 40 til å skrike rasende «Yeah!» på kommando. Snart er det full «Slowthai says», til stor stas og latter blant de fremmøtte. Blant annet får en fyr i oransje i moshpiten foran scena ved navn William sin mulighet til å skinne som «fordanser» på «Shoot the Messenger», enten han vil eller ikke - før Slowthai trekker opp en annen tilfeldig fyr, Tord, til å rappe Skeptas vers på «Inglorious» - til enda mer latter. Insisteringa på å aktivere publikum, noe som innebærer at folk må trekke både fremover, mer sammen, og så bakover igjen, før de så splittes som havet for Moses, blir et kjærkomment bidrag på en ellers kjølig dag med mye regn. Snart står også MC Kwes nede i piten og lekesloss med publikum.
Les også: Se bildene fra Øya dag 3
Det er mye «crowd work», noe som dessverre går litt for mye på bekostning av selve konserten, med litt mye oppbrudd av låter, og en del singback som ikke lar hovedpersonen få rom til å flekse sine verbale og flowmessige skills live. Jeg hadde kanskje også venta litt mer politikkpreik innimellom settet, men også generelt mer tid. Det kunne denne seansen ha trengt, for folk har kost seg, til en kveld formsydd for snakkeglade publikummere med kort attention span. Slowthai har funnet en god formel her, og avslutter på topp, takker ydmykt for energien og innsatsen vår, og putter opp et hjertetegn over huet. Alt er love.