Sløtface. Anmeldelse: «Sorry For The Late Reply»: Rett i fleisen

5

Sløtface

Propeller Records

Det norske musikkåret begynner aller best i den harde enden. Ikke før har The Good The Bad And The Zugly utgitt det som fort kan stå seg som årsbeste innen dødspunksjangeren, før Sløtface fra Stavanger kommer med beviset på at debutalbumet «Try Not To Freak Out» virkelig var begynnelsen på noe langt større. Tre år er ikke lenge å vente på oppfølgeren når den er så godt skrudd som «Sorry For The Late Reply».

Les ferskt intervju med Sløtface her: – Vi var litt pysete

Vokalist og tekstforfatter Haley Shea står fjellstøtt i front for et knippe låter som har solide røtter i punken, men som denne gangen vokser seg vel så gode når det gjelder melodisk teft, vokalmessig innlevelse og et anstrøk av den luftige og hardtslående popmiksen som passer bandets musikk som hånd i boksehanske. Det siste har produsent Odd Martin Skålnes mye av æren for, selv om han ikke skrur Sløtface så langt i retning popen som han har gjort med andre artister, Sigrid blant dem. Samarbeidet har imidlertid ført til et dypere og mer organisk lydbilde, et større handlingsrom og en profesjonalitet som ikke går ut over bandets intuitive tilnærming til det uflidde, infame og uregjerlige.

Les også: Anmeldelse Mimmi: «Semper Aedem»: En dronning verdig

Utad framstår bandet som en trio. Nils Jørgen Nilsen fra Honningbarna har overtatt trommene som fjerdemedlem, men skal man dømme ut fra de siste bildene bandet har fått tatt av seg selv, består den innerste kjernen nå av Shea, Tor-Arne Vikingstad (gitar) og Lasse Løkoy (bass). Likevel aner man at Nilsen som kom inn først i 2018 har bidratt til å trekke lydbildet på albumet inn mot et intensivert sentrum.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Coverbildet.

Sheas tekster indikerer at horisonten er utvidet rent tematisk. Der debutalbumet først og fremst oste av komprimert sinne og humor av det slående slaget, har bandet live vist at det bor mer i dem enn bare glad aggresjon. «Sorry For The Late Reply» er derfor blitt tematisk langt mer sammensatt, og de bygger åpenbart videre på den naturlige utviklingen som ligger i et sammensveiset liveformat.

Les også: Se bildene fra Sløtface-konserten på Øya

Åpningslåten «S.U.C.C.E.S.S.» løper deg lukt i fleisen som en av de bedre kommentarene om å stå opp for vern av mangfold og menneskeverd. I den andre enden ligger den dystre undergangspillen «Crying in Amsterdam» (som gjentas på slutten), som gjør Sløtface til medlem av en etter hvert eksklusiv klubb artister som har latt seg fascinere av denne byens vakre, men destruktive kraft. Slik også blant andre Sløtface-inspirator David Bowie gjorde. Denne vekslingen mellom natt og dag, mellom personlige betraktninger og allmenn politikk, blir i dette utsøkt lekne lydbildet en styrke utenom det vanlige. Det sammen med en formidabel spillesugen energi gjør «Sorry For The late Reply» til en stor opplevelse.

Forbildene deres innen punkrocken ligger fortsatt et sted der inne, og selv om ikke Debbie Harry akkurat trer fram i klarsyn, så har Sløtface nå noe av den samme «gi faen»-mentaliteten som vi så hos Blondie. Andre åpenbare forbilder er fortsatt Sleater-Kinney, Bikini Kill og tidlig The Pixies, men Sløtface er nå på et nivå der man kan glemme navnedryss til fordel for å snakke om hvor sterkt de framstår som nettopp seg selv og ingen andre, uten at de av den grunn slipper arven av syne.

Les også: Plateanmeldelse: Juno: «Young Star» lever opp til tittelen

Best er Sløtface denne gangen når de tar den åpenbare risikoen det er å innrømme at de er som alle andre. Låten «Tap The Pack» er for eksempel en kontant, fuzzbelagt oppstoppernese av en kjærlighetssang, en innrømmelse av å bli eldre, og som ikke det var nok antyder sanger som «Passport» og «New Year, New Me» andre nyanser ved Sheas personlighet. Sistnevnte er i sammenhengen den reneste popballaden om hvordan man gang på gang narrer seg selv til å tro at man kan endre seg. Slik fortsetter Shea å rette pekefingeren mot seg selv når hun tar opp allmenn tematikk. I «Sink or Swim» er klimaspøkelset målskiven, mens på den slepende og rastløse «Laughing At Funerals» – et av albumets aller beste spor – handler det hele om å stå imot det konvensjonelle og vedtatte.

Debutplaten hadde kanskje flere herlige «slagord» enn oppfølgeren, men «Sorry For The Late Reply» har både musikalsk og tekstmessig en større dybde ved seg – sårbar og usårbar på en og samme tid. Det er en gulloppskrift når vi snakker om punkpop.

Les også: Straight outta Hadeland. Anmeldelse: The Good The Bad And The Zugly: «Algorithm & Blues