Når natta faller over Roskilde stanser musikken bare midlertidig, men festen fortsetter uansett.

Slik husker vi Roskilde 2016

Neil Young, Edward Snowden, britisk invasjon og sterke kvinner var blant høydepunktene på årets Roskilde-festival. Dagsavisen gir deg minnene og bildene.

ROSKILDE (Dagsavisen): Så er en Roskilde-festival over nok en gang, denne tilstanden som varer en hel uke på de danske jordene for så forsvinne igjen. Men ikke uten å ha satt sine merker på både kropp og sjel. For flesteparten av de 130.000 deltakerne er døgnene i telt en bobletilstand, en total frakobling av verden slik de kjenner den. Det er en evig fest så lenge den varer, med inspirasjon og inntrykk nok for et halvt liv hvis man legger det unike samholdet på festivalen til grunn, alle møtene med mennesker, med nye og gamle artister og problemstillinger man knapt visste fantes. Tall viser at 56 prosent av publikum er single, men om det stemmer etter festivalen sier statistikken lite om.

Overvåkning

Utad er det festen som får mest oppmerksomhet, men den skygger knapt for engasjementet som festivalen viser, og som viderebringes til publikum. Blant annet i form av konsepkunstgruppa Yes Men og Edward Snowdens overførte tale fra Moskva dette året. Varsleren bidro til førstnevntes «practical joke», falske men svært offisielt utseende oppslag på teltplassen om at festivalen samlet inn all datainformasjon, tekstmeldinger, bilder og annet fra deltakerne under festivalen, som så skulle viderebringes til festivalens samarbeidspartnere. Alt dette for å illustrere overvåkningssamfunnet og hvordan søkemotorer og sosiale medier brukes i kartleggingen av våre vaner.

Snowdens deltagelse på festivalen via satellitt går inn i Roskilde-festivalens treårstema, som handler likhet, frihet og menneskerettighetsspørsmål. Kunstbyen på festivalen var omdannet til et VIP-område for alle flaskesamlerne, hvor de som er lavest på også festivalens rangstige kun har tilgang. Men debatten tok en litt uventet retning da dette var noe østeuropeiske pantesamlere egentlig ikke var så var interessert i, eller hadde tid til å ta stilling til.

Da var det syriske orkestret med Damon Albarn og venner i en avart av hans kollektiv Africa Express bedre som symbolsk handling betraktet, og musikalsk noe av det sterkeste som er blitt presentert som åpningskonsert på den aller største scenen.

Les også: Stor konsert for Syria

Musikalsk går 2016-årgangen – med 179 band fordelt på ni scener - i det hele tatt inn blant de bedre Roskilde-årene, med solide bidrag fra små og mellomstore band og noen riktig gode store musikkopplevelser innenfor et program som i helhet kunne vært noen hakk skarpere. Men det tenkte ingen over i møte med for eksempel At The Drive-In, som etter ti års fravær har kommet sammen igjen og leverte en forrykende konsert proppet med energi og hardcore attityde. I den harde avdelingen på årets Roskilde-festival var det faktisk tett mellom høydepunktene.

Norske Kvelertak framsto som bedre enn noen sinne på vei mot en rekke norske festivaler: tette, tente og med en tyngde som få legger inn etter dem, og med et konsertsett satt sammen av like deler godt gammelt mjød og låter fra årets «Nattesferd»-album. Men minst to band ga dem knallhard konkurranse, det ene fra California, det andre fra Bayonne i Frankrike.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Tette Slayer

Slayer kom ikke som noen overraskelse, og foretok en kontant maktovertakelse som Thrash Metal-sjangerens gudfedre og et sett låter som er like klippefaste som vokalist Tom Araya og hans karismatiske sidemann Kerry King, som ser ut som om han og gitaren har grodd fast i hverandre. Franskmennene Gojira var et annet. De har den nye platen «Magma» ute, like hardhudet brutal som de forrige platene, men ikke uten en viss breddeappell. Det fikk Roskilde merte, til tross for vokalist Joe Duplantiers innrømmelse fra scenen om at de hadde hatt spillepause og var litt "rustne". De fikk Roskildes nest største scene til å løfte seg, uten andre virkemidler enn rå metal foredlet med svette og muskelkraft.

Les også: En brannfakkel i natten

Høydepunktene inkluderer Neil Young, som ved siden av Øya-klare New Order viste at veteranene fortsatt leverer varene. Særlig gjelder det Neil Young, under en maratonkonsert på tre timer og som viste mannen i et godlune som bidro til storartede versjoner av hans mest kjente sanger, noen av dem så gitarutflytende, jammende lange at de tangerte enkelte mindre artister konserter i sin helhet. Mens Young var veteranen som overbeviste, sto den nye generasjonen parate for en rekke grime-artister på Roskildes mindre scener, så mange faktisk at man kan kalle den en musikalsk sjangerinvasjon i seg selv. Rap-stilen fra Nord-London, som artisten Skepta selv kaller aktivisme, ikke hip hop, er et perfekt soundtrack til Brexit-generasjonens frustrasjoner, og Elf Kid, Stormzy og ikke minst Skepta selv preget festivalen i så stor grad en svært sein nattetime, at han sprengte rammene for Apollo-scenens romslige publikumsslette.

Les også: Neil Young: Verdens beste i tre timer

Les også: New Order med orden på sakene

PJ Harvey

Rett skal være rett, det ble kjedelige konserter fra mange menn som framsto som middelmådige og livstrøtte - blant dem forhåndshåpene i Red Hot Chili Peppers og Macklemore & Lewis. Disse fikk regelrett kvalitetsjuling av festivalens fremste kvinnelige artister, og fremst blant dem står PJ Harvey, med stø kurs mot Øyafestivalen etter et Roskilde-show som var like mørkt som lekkert. Med det nye albumet «The Hope Six Demolition Project» - fortellinger fra flere av verdens krigsskueplasser - i sentrum, ble det ikke bare en konsert som imponerte overmåte bra, men som også går rett inn i festivalens underliggende politiske temaoverbygning. I den hardeste avdeligen gjorde Savages igjen Roskilde utrygg med hardcore punk og rock på høye hæler, mens Grimes, eller Claire Boucher som hun egentlig heter, fikk hele det mektige Arena-teltet på tåspissene da hun med rosekastende støtte fra heltente meddansere la bort sine mest lekne og sofistikerte elementer og fokuserte på sine råeste tempolåter.

Les også: PJ rystet Roskilde

Politisk var også amerikanske Hurray For The Riff Raff, ledet an av løvetannsbarnet Alynda Lee Segarra. Hun brakte antipatien mot Donald Trump og amerikansk våpenpolitikk med seg fra sin base i New Orleans der hun lar skittenrock, country, folk og gumbo danne en potent blanding som utgjorde et velkomment bekjentsskap på Roskilde. Fra Trinidad og Tobago kom Calypso Rose, en legende som ikke lar alderen hindre henne i å flørte uhemmet og skjelmsk med alt og alle, mens hun skaper smil med hele seg. Hun ble ett av flere gode bidrag til Roskildes voksne verdensmusikksatsing.

Moro med Mø

I helt den andre enden av skalaen sto Mø fram som danskenes nye popdronning, som med Major Lazer-samarbeidet «Lean On» nå er superstjerne også utenfor Danmark. Hun har klatret alle scenene på Roskilde, og sto i år på den aller gjeveste til danskene og endel andres store glede, med et show som kunne vært større men som fungerte etter oppsrkiriften: Å starte festen på festivalens siste dag før LCD Soundsystem fikk natta til å danse.

Les også: På vei mot noe stort

Overbevisende på en annen måte var Highasakite, som i Dagsavisen ble belønnet med karakter 5 for en konsert som viser hvordan bandets nye plate «Echo Park» også har gitt dem en ny, stilisert og majestetisk retning som liveband. De framsto sammen med Kvelertak og Aurora - faktisk festivalens yngste artist på scenen - som ypperlige bevis på at det er godt å være norsk artist på Danmarks største musikkfestival, noe også Kakkmaddafakka og Lars Vaular helt sikker vil skrive under på sammen med en uhorvelig mengde bergensere på festivalen.

Les også: Godt skodd for festivalsommeren

Les også: Lars Vaular ga Roskilde en vekker

Så er det selvsagt alt som ikke er nevnt. Det skiftende været, all den gode maten fra de 120 matbodene og i Roskildes Food Court, som åpenbart er kommet for å bli. Alle de kjedelige bandene som var plassert på den største scenen og Wiz Khalifa som skapte nesten opptøyer blant folk som ikke kom i nærheten av teltet der han spilte, til tross for at det tar nesten 20.000. Festivalens økologiske og miljømessige side, 1 millionen liter med øl som konsumeres, og alle menneskene. De fleste med et smil om munnen, alle med opplevelser som knapt noen annen festival i Nord-Europa kan gi dem. Det er derfor vi kommer tilbake. Igjen og igjen.

Les også: Bergen mot Oslo