Nye takter

Skyggene fra i går

Bortsett fra juleplata må dette være den mest uventede utviklingen i diskografien til Bob Dylan. En samling sanger som alle ble sunget av Frank Sinatra.

Dagsavisen anmelder

5

POP

Bob Dylan

«Shadows in The Night»

Columbia/Sony

En gang ropte de «Judas» til Bob Dylan på grunn av måten han framførte sangene sine på. Hadde han gitt dem disse sangene i stedet, den gangen i 1966, hadde det sannsynligvis kommet til opptøyer. Bob Dylan var lyden av tidene som forandret seg, en ny generasjon som tok over fra den gamle. At Dylan skulle synge sangene foreldrene hadde hørt med Frank Sinatra, det var utenkelig.

For en mann på Bob Dylans alder, vokst opp på 40- og 50-tallet, er dette en like sentral del av den musikalske dannelsen som han selv, The Beatles og The Rolling Stones er det for alle som vokste opp etterpå. Det går bare en skillelinje midt på 50-tallet som satte en strek over alt som var gammelt. Ikke for Bob Dylan selv, riktignok. Han forteller at han har hatt lyst til å lage ei sånn plate helt siden han hørte Willie Nelsons beslektede «Stardust»-album fra 1978.

At «Shadows in The Night» kommer nå er en logisk fortsettelse på Dylans musikalske utvikling i senere år. En utvikling som ser seg stadig lenger tilbake, til dagene før rock’n’roll, uten at det høres resignert og gammelt ut. Dylan har nærmet seg dette repertoaret i sine egne sanger i moderne tid. Den smektende, lengtende følelsen fra sanger som «I’m A Fool To Want You», «Autumn Leaves» og «Full Moon And Empty Arms» høres ut som en helt naturlig del av repertoaret hans. Dylan herjer ikke med standardlåtene sånn som han vanligvis behandler sine egne gamle sanger. De er trofast gjengitt, lett gjenkjennelige og lette å høre på. Han hevder riktignok at dette ikke er vanlige coverlåter, snarere «uncovered» – avdekket. Og de skinner virkelig i sitt nye lys.

Disse sangene er blitt framført av utallige fremragende sangere i årenes løp. Stemmen til Bob Dylan blir stadig mer rusten. For utenforstående kan det høres ut som en gammel boms som har fått prøve seg i platestudio for første gang. Men Dylans framførelser bærer med seg så mye liv, historie, tradisjon, assosiasjon, og erfaring at dette albumet blir en opplevelse i særklasse. Albumet er spilt inn som Dylan pleier, med hans faste band. Rett inn, ingen miksing, ikke engang noe styr med rekkefølgen, siden de visstnok ligger på plata i tur og orden slik de ble til. Lyden er klar og ren, slik Dylans plater er de beste eksempler på, med instrumenter som skinner hver for seg. Den kommer uten strykerne som ellers er et vanlig tilbehør i disse sangene, men med en steelgitar som tar seg av den nødvendig forskjønningen.

De som har holdt seg trygt innenfor rockens rammer de siste 50-og-vel-så-det årene kjenner kanskje ikke disse sangene fra før. De kommer til å bli forbløffet over den romantiske dybden, de vidunderlige melodiene, følsomheten i tekstene, tekstene som i sin enkelthet er minst like poetiske som «It Ain't Me Babe» eller «I Threw It All Away», for å ta et par av Dylans fineste egne sanger som ikke er så langt fra den samme følelsen. Andre kommer til å understreke at sangene er sunget bedre før. Jo, av Frank Sinatra selvfølgelig, men for mange, selv i den generasjonen som nærmer seg pensjonsalderen, vil dette være det førte møtet med repertoaret. Det kunne vært verre.

Når Bob Dylan avslutter albumet med «That Lucky Old Sun» føles det heldig å ha fått høre ham igjen. «Shadows In The Night» er en høytidsstund ved stereoen. Eller monoen, som sikkert er like fint i dette tilfellet. 50 år etter «Like A Rolling Stone», 40 år etter «Blood 0n The Tracks», er albumet lyden av vemod og et langt, levd liv.

Slippes mandag.