5
Nils Petter Molvær
«Buoyancy»
Okeh/Sony
Det er betegnende for «Buoyancy» at musikken på ett vis makter å fange en menneskelig illusjon av de organiske endringene på mange av strendene og korallrevene som har gitt tittel til låtene, de fleste av disse fjerntliggende, men som i musikken med mytiske sus av storhet. Albumtittelen i seg selv er et ord for den oppdriften som gjør at en gjenstand flyter i vannoverflaten uavhnegig av vekt. Dette er enkelt sagt en likevekt av gjensidig trykk som også Molvær i fullt monn oppnår i komposisjoner som er sammensatte, likevel gjennomskinnelige som brytninger i vann. Dette gir spenninger som er uhorvelig vakre, men med kaskader av uro under overflaten. Som på åpningskuttet, og i enda større grad på «Lamna Reef» hvor musikken, snarere tonen når et sonisk klimaks som er nær ved å implodere. Det er for øvrig ikke bare etterfølgende «Amed» som gir assosiasjoner til Pink Floyd, a lá «Comfortably Numb».
Skulle man peke på et gjennomgående særtrekk er det at Molværs billedsterke, cinematiske og rene klangverden i større grad enn tidligere er strødd – riktignok forsiktig – med progmusikkens rufsete avfall. Dette skaper velkomne skrubbsår i det overpyntede, samtdig som det illustrerer forvitringen man tenker utgjør platens tematiske idé. Det gjelder Molværs egenrådige, men fortsatt Miles Davis-injiserte trompetstemme, men også Jo Berger Myhres flanerende bassganger og Erland Dahlens følsomme perkusjon. Men den som uten blygsel gir musikken mothaker er Geir Sundstøl, som med sitt varierte, korallskarpe gitarspill skjærer seg ned i lydeffekter, rå rytmelek og platas elektroniske fordreininger. Slik blir «Buoyancy» en oppvisning av likevekten mellom det vakre og det smertefulle.
[ Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter ]