ROCK
Bruce Springsteen
«Wrecking Ball»
Sony
Det hardner til i USA. Bruce Springsteen tar ansvar og beskriver rikets tilstand på sitt 17. album, «Wrecking Ball». De 11 låtene viser Springsteen på sitt mest glødende som tekstforfatter. Her er det ulovlige innvandrere som dør i ørkenen, slitne soldater i felten og småkriminelle som vil ta til våpen mot Systemet. Det er Springsteens sedvanlig patosfylte feiring av ærlige arbeidsfolk og bønn om hjelp fra dem som led i New Orleans: Hvor var kavaleriet da vi trengte det? spør Springsteen i albumets første låt, «We Take Care Of Our Own». Ironien i tittelen er tydelig i teksten. Samtidig er den musikalske innpakningen så bombastisk, ensrettet «knyttneven i været»-vennlig at dette fort kan bli en ny «Born In The USA». Der kompleksiteten i Springsteens patriotisme forsvinner, mens allsangen runger. «Wherever this flag is flown», hey hey!
Springsteen virker fanget i en rolle han selv har skapt, som stødig leverandør av store kollektive konsertopplevelser. På «Wrecking Ball» er det som om musikken er lagd mer for å passe til store arenaer enn for å tjene låtene. 90-tallets nytolkning av «Born In The USA»-låten som en uendelig ensom blues var et eksempel på at Springsteen mener alvor, i likhet med «Nebraska» (1980), «The Ghost Of Tom Joad» (1995) eller «Seeger Sessions» (2006). På dette albumet er det ingen slike drastiske musikalske grep som kunne løftet fram budskapet. De fleste låtene er laget over samme formel, der det starter akustisk og rolig med et par innledende linjer fra Springsteen, før det lesses på med ekko, blåsere, strykere, kor, gigantiske gitarer og enorme trommer, fram mot forløsende refreng av typen «meet me in the land of hope and dreams». Eller som det heter i samme sang, «tomorrow there’ll be sunshine and all this darkness past». En linje som like gjerne kunne vært brukt i Mitt Romneys valgkamp.
Springsteen knytter seg til folkelige tradisjoner gjennom å la irske folkesanger, gospel, blues og/eller country være utgangspunkt for mange av låtene. Blant annet synger han videre på den gamle gospellåten «This Train Is Bound For Glory» på allerede nevnte «Land Of Hope And Dreams». «This Train (..)», i sin muntlig overleverte tekst, er en sviende sang som setter opp klare skiller og stiller mange krav til frelse: «This train don’t carry no gamblers/this train don’t carry no sinners», for eksempel. Springsteens versjon er alt-inkluderende, uten alle «not»-leddene i versene. Alle skal med. Det er storhjertet og fint, men blir så generelt at det ikke lenger har noen politisk brodd. «Death To My Hometown» er mer direkte og eksplisitt samfunnskritisk, samtidig gjør den mindre inntrykk en den intenst personlige «My Hometown» fra «Born In The USA».
Det er noe sånt som 25 forskjellige musikere i sving på plata, langt flere enn de foregående to Springsteen-albumene (og da har vi ikke telt med gospelkoret og strykeorkesteret). Clarence Clemons er med for siste gang, i opptak gjort før den store saksofonisten døde. Det brede tilfanget av musikere sier også noe om hvordan Springsteen vil favne alle og alt. Inkludert trommeloops som bare virker tunge og klønete, og et rap-parti som er så håpløst bakpå at man lurer på om det er en bevisst retroeffekt.
Som helhet er «Wrecking Ball» bred og effektiv stadionrock, framført med en oppriktighet som det er lett å bli revet med av. Men utfordringene i tekstene mangler en tilsvarende musikalsk utfordring. Det gjør at man sitter igjen med en underlig tomhetsfølelse når «Wrecking Ball» er over. Fredrik Wandrup i Dagbladet mente at med dette «gjenreiser Springsteen den politiske rocken». I likhet med albumet er dette så sveipende bombastisk at det ikke blir særlig treffende. Mer enn å revitalisere den politiske rocken, stiller dette albumet spørsmål ved hvordan rocken kan være politisk. Kanskje det ikke er nok å uttrykke de rette meningene. Kanskje den virkelige politiske rocken må tvinge lytteren til å ta stilling.
Det er lett å få folk til å synge med. Det er vanskeligere å få dem til å høre etter.
Plata slippes 2. mars.
Bruce Springsteen & The E Street Band spiller på Valle Hovin 21. juli og på Bergenhus festning 23. og 24. juli.