Fra venstre: Lars Lillo Stenberg, Samsaya, Elg, Anneli Drecker, Sigvart Dagsland, Simone Eriksrud og Alexander Rybak. FOTO: TV 2

Sjokk! God folkelig underholdning

Sesong 3 av «Hver gang vi møtes» har vært en fornøyelse på TV. Den er ikke så verst på plate heller.

POP

Diverse artister

«Hver gang vi møtes - sesong 3»

Mastiff/Universal

 

I den tredje sesongen av «Hver gang vi møtes» på TV 2 er det Sigvart Dagsland, Simone Eriksrud, Anneli Drecker, Samsaya, Lars Lillo-Stenberg, Alexander Rybak og Øyvind «Elg» Elgenes som synger hverandres sanger. Mange av sangene høres ut som de er helt nye. Det er poenget med coverlåter.

Coverlåtenes evige problem understrekes umiddelbart på plata fra den nye sesongen. Det er ikke noe å utsette på Sigvard Dagslands versjon av Dance With A Strangers «Everybody Needs A Friend», teknisk sett, men en så kjent låt må behandles radikalt for å få ny verdi. Det gjør den ikke her. Men når Dagsland gjør Alexander Rybaks «13 Horses» til «13 hester» er det som en ny sang vi ikke har hørt før. Slik har mange av sangene blitt framført i denne sesongen, med en egenart som gjør at vi tror på artistene når de selv snakker over seg om tolkningene de nettopp har hørt.

Jeg tilhører selv en slags sekt som er mer opptatt av coverlåter enn det som strengt tatt er naturlig. Mange likesinnede hater dette programmet. Mye på grunn av alle de følsomme fortellingene, og alle utbruddene som passer så altfor godt inn i den aktuelle debatten om entusiastisk koseros og framsnakking. Men hva skulle de ellers sagt, der de sitter og koser seg? «Faen, Elg, det der var skikkelig drit»? Hadde i alle fall falt på sin egen urimelighet, når Elg gjør fantastiske tolkninger av Anneli Drecker og Røyksopps «Sparks» og Simones «Last Days And Nights Of Rock & Roll». Når vi hører hvordan Elg synger «Hjernen er alene» går det nesten ikke an å vente på å se hvordan han kommer til å synge den på TV.

Til sammen blir det framført 42 coverlåter i løpet av sesongen. 24 sanger er valgt ut på plata. Selv om det fortsatt er tre programmer som ikke er sendt, høres dette ut som et godt utvalg av det beste. Nå legges alle sangene fra programmene også ut for strømming, samme dag som programmet sendes. Det går godt an å lage sin egen favorittsamling. Lars Lilo-Stenbergs bidrag kan bli et minialbum som høres ut som helt egne nye låter. Bel Cantos «Rumour» er også en rimelig godt kjent sang, men som «Rykte» med Lars Lillo-Stenberg lever den om igjen av seg selv.

Plata er laget for de store massene, de som ikke er så interesserte i musikk. Og, kan vi kanskje legge til, de som ikke er så nøye med hvem som har skrevet låtene, eller spiller på dem. For sånt opplyses det merkelig nok ikke om på plateomslaget her. Merkverdig, og uakseptabelt, konseptet tatt i betraktning. Men mange, uansett hvor spesielt interesserte de er, kommer til å oppdage nye sider av mange artister, og kanskje glemme noen gamle fordommer.

«Hver gang vi møtes» bekrefter gamle teorier om språk og musikk. Dance With A Strangers «Long December Night» har vært sunget godt på engelsk, men med Simone Eriksrud i «Lang desember natt» blir det en sang som kan bli en stor sesongbetont favoritt når tida kommer. Men det er heldigvis lenge til desember. Helt til slutt synger hele gjengen «Neste sommer», og det høres ut som det i alle fall var gøy for dem som var med.

Sesong 3 av «Hver gang vi møtes» har vært den beste så langt. Vi kan vel regne med at TV 2 tar en runde til. Nå er det stadig mindre grunn for artister å frykte at det vil være flaut å delta. Maria Mena har sagt at hun blir med hvis Bjørn Eidsvåg blir med, og han pleier ikke være så vond å be på litt moro. Det kan være en god start på castingen. Det er veldig mange andre å ta av. Ane Brun, Ulf Risnæs, Marit Larsen, Finn Kalvik, Inger Lise Rypdal eller Maj Britt Andersen og så videre. Det største scoopet hadde vært Jo Nesbø. Nye Takter ønsker seg Andrej Nebb! Ikke det, nei. Kunne vi forresten foreslå et program der artister spiller sine egne, nye sanger? Ikke det heller?