Nye takter

Sjarmerende tunggods

Metallica omdannet store og golde Telenor Arena til et sirkusamfi med et hardtarbeidende band i manesjen.

4

KONSERT

Metallica

Telenor Arena

Publikum: 25.000

Metallica anno 2018 er på bristepunktet både som myte og enhet, men bandmedlemmene har tatt konsekvensene av merkelappen verdens største heavyband og kuttet ankertauet til deler av den undergrunnen de har tviholdt på fram til i dag. I stedet kan de bruke oppdriften til å for eksempel «arrangere» en humoristisk quiz som et pauseinnslag, av typen «jeg begynner å spille og dere synger med». Så lar Kirk Hammett introen til «Take On Me» skjære gjennom hallen, denne gangen på elgitar, mens Robert Trujillo, mannen med verdens bredeste bassgang forsøker seg som forsanger. Han forsikrer at det bare er moro, og siden lørdagskvelden er i godt sig blant publikum på en helt vanlig onsdag, lar de seg ikke be to ganger. A-has slager ljomer patriotisk gjennom hallen, men at Metallica skulle lage selskapsleker hadde ingen trodd for 37 år siden.

Det var ikke 25.000 på plass da Kvelertak, som følger Metallica som oppvarmingsband gjennom hele turneen, inntok scenen på «hjemmebane». Men de fikk med seg publikum fra første øksekast, og at de har vokst gjennom disse månedene med Metallicas publikum er det liten tvil om. Det var med andre ord godt og varmt da Metallica i kjent stil inntok salen til tonene av Ennio Morricones «Ecstasy of Gold», bevæpnet med den ferske platen «Hardwired … To Self-Destruct», den beste de har utgitt siden «Metallica». To låter på rappen herfra, tittelkuttet og «Atlas, Rise», ga svar på hvorvidt de fortsatt kan levere ren energi.

«Seek And Destroy» som tredje låt ble første steg ned i karriere der noen klassikere er obligatoriske uansett hvilken turné de er ute på, men faktisk er det nye materialet så godt at et to og en halv times langt sett tålte hele seks blodferske titler. Det røynet hardt på under den smått kjedelige «Confusion», og fantastiske «Now That We’re Dead» er altfor seig og egenrådig til at hele gjengen behøver å stille seg opp med trommestikker som om «Stomp» som sto på programmet. Bandets innslag av små og store stunts viser at de muligens ikke stoler helt på sin egen evne lenger til å holde hardkjøret gående gjennom en hel konsert.

Selve scenen er for øvrig en liten genistrek, en øy midt i lokalet med publikum på alle kanter. En ting er pyro, filmsnutter som fyker over hodene på dem eller små lysende synkroniserte droner som leker seg under en låt som «Moth Into Flame». Det sceneløsningen virkelig krever er at bandet jobber hardere enn rutinen på en ordinær scene ellers ville fordre, gjennom grumsete lyd i begynnelsen, gjennom en tung publikumsmasse som skal kjemmes med de nye låtene og løftes med de gamle.

James Hetfield er så vel kapellmester som intim veiviser inn i det være seg nydelige tungvektere som «Halo On Fire» og «Moth Into Flame», eller klassikere som «For Whom The Bells Toll» eller den obligatoriske coverlåten, denne gangen The Misfits’ «Last Caress». Kirk Hammett blir mer og mer gitarhelt for hver gang vi ser han, og Lars Ulrich hopper som en frosk inn og ut av trommeborgen for å gjøgle med publikum. At han er en såpass stor personlighet innad i bandet veier opp for unotene som har vært påtakelige en god stund. Men sjarmen, det solide fundamentet bandet og musikken bygger på – og viljen til å trekke siste trevl av gnist opp av hatten igjen og igjen – gjør at de nok en gang kunne gå av scenen med æren i behold og vissheten om at de har gledet gamle fans og latt et ikke så rent lite antall nye få kontant innføring i mysteriet Metallica.

Mer fra Dagsavisen