Sting og Paul Simon i Oslo Spektrum. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Simons seier

Simon stakk av med seieren over Sting i Spektrum, i voksenpopens El Clasico*.

 

4

KONSERT

Sting & Paul Simon

Oslo Spektrum

Torsdag

Jeg liker jo Sting, det var jo derfor jeg var der, men du verden så irriterende Sting kan være noen ganger. Han skal liksom alltid overdrive og ta all plassen. Og det er jo greit, kanskje til og med poenget, når han holder på som soloartist. Men i den noe umake parsammensettingen med Paul Simon ble det bare dumt og forstyrrende når han stadig skulle overskygge sidemannen.

«America» er en av de beste sangene skrevet i og om Nord-Amerika på det 20. århundre, men jeg ville mye heller hørt opphavsmannen Paul Simon synge den selv, med sin presise melankoli, enn Sting med sin gråtkvalte pompøsitet. Og når de gjorde Simon & Garfunkel-nummer sammen, var det så jeg fikk lyst til å reise meg i Spektrum og rope: «Jeg har sett og hørt Art Garfunkel, og du er ingen Garfunkel!»

Vel. Denne turneen som nå har pågått et års tid var en litt merkelig idé. Sting og Paul Simon har egentlig ikke så mye til felles. Det er vanskelig å se hvor de naturlig møtes musikalsk. Det er ti år imellom dem. Sting kommer fra post-punken, Paul Simon fra 60-tallspopen. Sting har en dragning mot jazz, Simon mot amerikansk rootsmusikk og afrikansk pop. De gir valuta for de betydelige billettpengene med å spille i nesten tre timer, med inntil 18 musikere på scenen (og opptil seks lydmenn), bandet til Sting på venstre side, bandet til Paul Simon til høyre. Først en avdeling sammen, så annethvert sett, i en halvtime-tre kvarter om gangen, med litt overlapping og skulderklapping på en og annen låt på vekslingssiden.

Der Sting ofte og med hell har spilt opp mot jazzmusikere, har han denne gangen med seg et band fra den forhatte sjangeren liksom-rock, med en sånn leiegitarist med kledelig slitt telecaster som presser ut likelydende fuzzgitar-soloer hele tiden. Sting smiler opplagt bak deathprod-skjegget sitt. Han har plukket materiale fra noen interessante avkroker av katalogen - her var låter jeg ikke hadde hørt siden den skjendige natten jeg satt alene og så «Bring On The Night»-dvden. Men den fine romfølelsen i mange av Police-låtene – basspillet hans på «Walking On The Moon» er eksemplarisk spartansk - ble druknet av musikerne hans. Hva var greia med han på el-fele? Og hvem hadde den idiotiske ideen om å sette av tid til en tuba-solo på «So Lonely»?

Verken Sting eller Paul Simon har utmerket seg spesielt som fortolkere av andres låter. De er egenartede låtskrivere og musikere som gjør seg best med sitt eget materiale. De bytter kameratslig på slik at Simon f.eks. synger «Fragile», men uten å tilføre sangen noe, det virker som om han skynder seg for å rekke over alle ordene.

Når Simon tok over scenen selv, tok kvelden seg opp, utover i andre halvdel av konserten.

Paul Simon har et langt mer lydhørt og tilbakeholdent band, de gjorde en helt nydelig «Dazzling Moon» fra Simons siste album «So Beautiful or So What», der Simon fremstår inspirert både i hvordan han leder bandet og fremfører den intrikate teksten. Mens i påfølgende «Graceland» - en annen av de aller beste låtene skrevet i og om Nord-Amerika i det 20 århundre – virker det som Simon går mer på rutine igjen. Men videre i settet skaper låtene fra Graceland-albumet stor stemning og sitter godt. Sting og Simon avslutter sammen med en inderlig gospelfarget «Bridge Over Troubled Water», en låt som virker umulig å slite ut og umulig å ikke fremføre med oppriktig følelsesmessig engasjement, og det ville vært en minneverdig avslutning. Men så skal de gjøre en tydeligvis spontan versjon av Everly Brothers, bare de to med kassegitar, og Sting klarer igjen å overdrive og rote det til. Det blir nok et indre brøl: «Jeg har sett og hørt Everly Brothers, og du er ingen Phil Everly!»

Så helheten ble ikke større enn summen av delene for Paul Simon og Sting sammen. Hvis de har tenkt seg tilbake, håper jeg det blir hver for seg, og at Paul Simon kommer og spiller «So Beautiful And So What»-albumet i sin helhet. Og så kan Sting gjerne komme tilbake med noen av de sangene om skipsverftet i Newcastle. Men uten tuba og rockegitar.

* El Clasico-poenget tok jeg uten å spørre, fra NRK-musikksjef  Knut Henrik Ytre Arne på Twitter.

Takk for det. Han har også lagt ut bilde av settlisten på Instagram: https://t.co/OB59J17EDu

https://twitter.com/khytre/status/578682410755297280?s=03