Sensuelle og sensasjonelle Christine And The Queens

6

KONSERT

Christine And The Queens

Øyafestivalen, fredag

Les også: Dansefest med Robyn

Noen konserter fortoner seg som totalopplevelser hvor det umiddelbare er like besnærende som det underliggende og uuttalte. Årets vakreste konsertopplevelse på Øya i så måte sto Christine And The Queens for, en oppvisning for øyne og ører, men like mye for sjelen. Franske Héloïse Letissier slo igjennom som Christine And The Queens med albumet «Chaleur Humaine» i 2015, men hadde tatt navnet Chris da hun i fjor utga oppfølgeren, ganske enkelt kalt «Chris». Dere kan kalle meg Chris, sier hun til Øyapublikummet etter at hun har proklamert festivalen som et «safe space» i den forstand at her kan alle gjøre som de vil, være hvem de vil og tenke som de vil. Med tjukk aksent formidler hun det hele med store doser franske sjarm.

Les også: Girl in Red: På vei mot stjernene

Hun legger opp til et helrått show som drives fram av de tekstmessig sett dobbeltbunnede sangene og en leken omgang med maskulinitet og femininitet. Det siste blir ikke minst projisert gjennom danserne, et strengt koreografert ensemble med Letessier som midtpunkt. På det viset illustrerte hun sine egne låter der musikalsk og anatomisk drøfting av kjønn, ynde, begjær, konflikt og temperament fikk lov å drive hennes store fortellinger om å være menneske på godt og vondt.

Les også: Erykah Badu kom sent, og dårlig

Artikkelen fortsetter under bildet.

Christine And The Queens. Foto: Lene Sørøy Neverdal

«Comme si», åpningslåta fra «Chris», åpner også konserten. Lett fyrverkeri draperer inn danserne og Letissier som beveger seg i kraftfulle, likevel bomullslette bølger over scenen hvor samtidsdansen bygger opp under historiefortellingen som står sentralt i Christine And The Queens musikk. Det er så enkelt, likevel så kompleks og ulikt alt annet du har sett av et popband, om man for enkelhets skyld skal kalle dem det. En blanding av ren pop, ikke så rent få Michael Jackson-referanser både i bevegelse og musikk, klubb og fransk eleganse som heller mot discoen.

Les også: Øya dag 2 – se bildene fra torsdagen

Danserne bygger opp under mytene gjennom å speile maktkamp, kjønnskamp og dominerende prosesser. Det er vakkert, medrivende og subtilt, men aldri så symbolmettet at man mister «handlingen» av syne. Christine & The Queens er rett og slett smart pop for massene, med en iboende sensualitet som man vet kommer fra hovedpersonen selv idet hun entrer scenen. Hun flørter og frister, og lar sarkasmen dryppe lett når hun tipper vekten fra det ene hormonet til det andre, vel vitende om at i bunnen av alt hun foretar seg, enten hun danser i front for en hel gjeng eller klatrer høyt over scenen etter å ha kastet den flammende røde blusen, ulmer tvil, nag eller det rene begjæret som hun synger om i «Damn (What Must a Woman Do)».

Les også: Storeslem for Sigrid på Øya

Låtene er hentet fra hennes to album, eller rettere sagt fire album om man teller med at begge er utgitte i to versjoner, en fransk og en engelsk. Språkene veksler på scenen denne tidlige kvelden, og Letissier selv smiler sine mest sjarmerende smil når hun forfekter retten til å være og tro hva man vil. «Alle som føler seg annerledes er dømt til å være litt «tilted» (vippet)», som hun sa mens hun smilte lurt. Låta «Christine» fra den første platen ble nemlig omdøpt til «Tilted» i nyinnspillingen, men den handler fortsatt om det samme, om henne selv og det å føle at man hele tiden står på vippen mellom flere verdener. Fredag kveld, i påvente av Robyn som Letessier kalte den virkelige dronningen, skapte imidlertid Christine And The Queens en hel verden for seg selv. En verden der alle lever i harmoni uansett hvem og hva man forelsker seg i, uansett om man føler seg som mann eller kvinne eller noen av de mange nyansene midt imellom, det hele skapt gjennom en helt sensasjonell konsert.