Nye takter

Scott Walker er død

Han kunne vært like stor som Sinatra, eller Elvis. Men Scott Walker tok farvel med populærmusikken og gikk sine helt egne veier. Nå er han død, 76 år gammel.

Scott Walker var en av de største stemmene fra vår tid, med musikalske visjoner som gir ham en spesiell plass i pophistorien. "Det er med stor sorg vi bekrefter hans død", står det i en pressemelding fra hans plateselskap 4AD, uten noen nærmere detaljer foreløpig.

Verden ble først kjent med Scott Walker i The Walker Brothers. Et slags boyband fra 60-tallet, tre gutter fra California som ikke var brødre, men hadde en felles interesse av å bli popstjerner og derfor flyttet til England. Visuelt passet de perfekt inn i ungdomskulturen i 1965, selv om musikken deres var mer familievennlig enn det som ellers foregikk rundt dem i et svingende London på denne tida. Deres beste sang er «The Sun Ain't Gonna Shine Anymore» fra 1966. En av de mest storslåtte og samtidig en av de tristeste sangene som er laget. Først og fremst på grunn av denne rungende stemmen som bærer den langt opp mot himmelen. The Walker Brothers hadde flere andre store familievennlige slagere, men de holdt ikke følge med et stadig mer revolusjonært rockepublikum. Scott Walker var uansett ikke helt fortrolig med sin status som popstjerne, og en av popnyhetene som huskes best fra 1967, var at han gikk i kloster! Kanskje bare for å lære mer om gregoriansk sang, men det var uansett en god historie.

Så veldig lenge kan han ikke ha vært borte heller, for Scott Walker ga ut fem soloalbum før 60-tallet var omme. Soloalbumene hadde bare navnet hans, etterfulgt av 2, 3 og 4 bak, og alle har klassikerstatus. Men vær forsiktig i popquiz: Hva heter Scott Walkers 4. album? Jo, «Scott Sings Songs from His TV Show». Han hadde nemlig egne TV-show også. Herfra kunne han dratt til Las Vegas. Men han insisterte på å skrive stadig flere av sangene sine selv, med stadig mørkere dybde. Han ble også verdens fremste tolker av Jacques Brel på engelsk, sanger som heller ikke alltid var like forenlige med lett underholdning. Scott Walkers 60-tallsproduksjoner vil alltid være noe av det nærmeste vi kommer popmusikk som sublim, opphøyd kunst. Kall meg gjerne en snobb, men sånn er det!

The Walker Brothers ble gjenforent på 70-tallet med overraskende stort hell (en beundrende David Bowie spilte inn tittellåten fra deres album «Nite Flights»), men Scott Walker trakk seg stadig mer tilbake fra rampelyset. At han hadde vært en av 60-tallets viktige artister, kunne gått i glemmeboken på grunn av hans forvirrende profil. Han kom til heder og verdighet igjen da entusiasten Julian Cope fra gruppa Teardrop Explodes i 1981 satte sammen et samlealbum kalt «Fire Escape in The Sky - The Godlike Genius Of Scott Walker». Ikke lenger tilgjengelig, men hent gjerne fram sporrekkefølgen fra nettet og lag den selv som spilleliste. Og hør de monumentale, innadvendte balladene, praktfullt orkestrert, alt sammen skreddersydd rundt Walkers overtalende stemme. Samlealbumet «Boy Child» er også en utmerket introduksjon.

Man kunne godt sortert Scott Walkers gamle plater under behagelig «easy listening» hvis man ikke hørte for godt etter. Hans senere utgivelser er ikke sånn. Snarere tvert imot. Walkers comeback med det personlige albumet «Climate Of The Hunter» i 1984 gjorde det klart at hans dager som popstjerne var talte, men at popkulturen hadde fått en kulthelt det skulle bli vanskelig å overgå. Oppfølgeren «Tilt» kom 11 år etterpå og gjorde det klart at han ikke kom til å gi ut plater i tide og utide. «The Drift» kom enda 11 år etter den igjen. Nå brukte han, blant mye annet, kjøtt som slaginstrument. Bare seks år etter dette var han tilbake enda en gang. Stadig vanskeligere å drømme seg bort til. Og helt nødvendig å trenge dypt inn i for å få utbytte av den timen albumet «Bish Bosch» varte.

«Like plucking feathers from a swan song», sang Scott Walker i åpningslåten «See You Don't Bump His Head», mens hodene våre ble mørbanket av en industriell beat. Scott Walker fortsatte å plukke alle kjente strukturer fra hverandre og sette dem sammen etter sine egne innfall. Albumets hovedverk het «SDSS 1416 + 13 B (Sercon A Flagpole Sitter)». Den er 21 minutter lang. Med en tekst som rommer alt fra historiske referanser til utdrag fra pissoarvegger, med menneskelig fornedrelse som fellesnevner. Fascinerende å høre på, men ubehagelig samtidig. På «Tar» hørte vi lyden av kniver som slipes som rytmeinstrument. Albumet avsluttet med en julesang, men selvfølgelig ikke en sånn som vi er vant til å høre. «The Day The Conducator Died» er inspirert av et av de sterkeste juleminnene fra vår tid, da Romanias diktator Nicolai Ceausescu ble skutt 26. desember 1989. Så har aldri Scott Walker gått av veien for de store temaene. Blant de smektende sangene på «Scott 4» var hans reaksjon på invasjonen i Tsjekkoslovakia året før, i «The Old Man's Back (Dedicated To The Neo-Stalinist Regime)». Ikke så mye spilt på radio, den heller. Sangen til Ceausescu slutter med bjelleklang og alt som hører høytida til. Men hva sangen i seg selv handler om, er det vel bare Walker selv gitt å vite. Vi snakker om en helt spesiell sanger med et helt spesielt syn på hva som er god takt og tone.

I 2017 arrangerte BBC en stor hyllest til Scott Walker under de årlige Proms-konsertene i Royal Albert Hall, med sangerne Susanne Sundfør, Jarvis Cocker, Richard Hawley og John Grant. Scott Walker fortsatte å lage musikk selv også. Så sent som i fjor komponerte han til spillefilmen «Vox Lux», som har norgespremiere denne uka. Filmen, med manus av norske Mona Fastvold, handler om en sanger som spilles av Natalie Portman. Sangene hennes er skrevet av Sia, men Scott Walkers score utgjør andre halvdel av soundtrack-albumet.

Mer fra Dagsavisen