Nye takter

Scener fra et ekteskap

Plutselig kom et nytt album med Beyonce og Jay-Z, eksklusivt på Tidal. Ganske overbevisende artistisk, men også med mindre overbevisende forsvar for Tidal-skandalen.

The Carters

5

«Everything Is Love»

Tidal

Igjen kommer et nytt album med Beyonce rett ut av det blå. Denne gangen i ekstra tett samarbeid med ektemannen Jay-Z. «Everything Is Love» kan godt høres som forsonende scener fra et ekteskap, etter hennes anklagende album «Lemonade» og hans beklagende «4:44». Beyonce oppsummerer situasjonen i låten «LoveHappy»: «You did some things to me/You do some things to me/But love is deeper than your pain/And I believe you can change». Jay-Z tilføyer at der andre kan gjøre opp for seg ved å kjøpe ei håndveske, må han forandre været. Større enn alt er altså kjærligheten, der i gården også...

«Everything Is Love» begynner så romantisk som det går an med «Summer», en instant sommerhit, varm, doven, og romantisk til himmelen og tilbake. Alvoret setter inn umiddelbart etterpå med «Apeshit», som samtidig kommer som svært påkostet musikkvideo: Ekteparet Carter i Louvre-museet, med Mona Lisa på veggen bak seg. En låt som høres ut som deres eget private manifest. «I can’t believe we made it», synger Beyonce i låten, som setter tonen for albumets hovedtema: Parets enorme suksess. «Have you ever seen the crowd going apeshit», spør de.

Jay-Z herjer på for å vise seg i forholdet. Foran «Lemonade» i 2016 gjorde hun en sagnomsust opptreden i Superbowl-pausen med «Formation». Han hevder å ha takket nei til en tilsvarende opptreden året etter. Jay-Z fnyser av de åtte Grammy-nominasjonene hans som ga null statuetter, for han har blitt forfulgt som The Beatles i Liverpool. Og sånn holder han på, gjennom store deler av albumet. Hun i noe mindre grad.

Men «Everything Is Love» er ikke et vanlig turteldue-album om å finne sammen igjen etter harde tider, og leve livet i all den sus og dus som suksessen deres tillater. Alt dette preiket om jetsett-livet til Jay-Z og Beyonce kan virke litt ulekkert, men det har også sterk politiske overtoner. En feiring av svart suksess i en hvit verden, der mange fortsatt føler at de blir vurdert ut fra hudfarge, uansett hva de ellers har oppnådd.

Produksjonsmessig er dette albumet på den trygge siden, uten spektakulære utspill, heller ikke med noen potensielle «Crazy In Love»-bangers, men gjennomført sonisk lekkert. Albumet nærmer seg et strålende klimaks i «Black Effect», en emosjonell feiring av deres egen situasjon, akkompagnert av noe smektende gammel soul som jeg foreløpig ikke har klart å identifisere. Beyonce og Jay-Z kunne gjort en spektakulær musikal ut av denne historien, med albumets siste spor, «LoveHappy», som en spektakulær showstopper der den oppsummerer tingenes tilstand.

En liten del av denne dagboken er en kommentar til Tidal-skandalen. «Nice» er en av mange låter som eksplisitt handler om livet på toppen av popen, med sitt selvsikre «I can do anything»-omkved. Det er her Beyoncé kommer med disse linjene: «If I gave two fucks – two fucks – about streaming numbers/Would have put Lemonade up on Spotify». Som en av dem som har fått sine lyttertall blåst opp var min tolkning annerledes: At poenget var å vise at en eksklusiv utgivelse på Tidal ville føre til store lyttertall uansett, uten at den kunne høres på Spotify i det hele tatt. At dette skulle være et utspekulert forslag fra Beyonce selv har vel aldri noen påstått.

Nå kommer jeg sikkert til å høre på «Forever In Love» noen ganger til, og den «Summer»-låten kommer til å få mange runder til i sommer, kanskje sent på natta også hvis stemningen ligger til rette for sånt. De har de, og vi, fortjent.

Mer fra Dagsavisen