Haddy N’jie har droppet etternavnet når hun nå utgir platen «Nattblomst». FOTO: KRISTER SØRBØ

Sanger som søker lyset

Haddy skriver tekster som innimellom «svir som november i magen». Produsenten sliter med å følge med.

 

4

POP
Haddy
«Nattblomst»
Grappa / Musikkoperatørene

 

Lenge før Haddy N’jie ble en av Norges mest profilerte programledere, skapte hun musikk som grodde i et landskap der antydende poesi sto side om side med et blått, kraftfullt lydbilde. 10 år senere «debuterer» hun med norske tekster på sin fjerde plate, og med det bredder hun ut musikken sin i en tradisjon som huser mange solide norske artister med egne låter som fundament.

«Nattblomst» er uavhengig av språket gjenkjennelig i måten hun lar direkte metaforer, naturskildringer og stedsbetegnelser danne akser rundt låter som lett slår rot i lytteren. Den ru nattsiden i stemmen hennes får nytt særpreg gjennom norske vendinger, og hverdagsdiktene på «Nattblomst» åpner seg som kronblad.

Den forsiktige sanseligheten blir et av platens fremste kjennetegn, og antyder en dreining fra en rebelsk Haddy N’jie til en langt modnere og reflekterende Haddy. Dette speiles ikke like godt i arrangementene og sluttmiksen, og flere steder underveis tenker man at dette skulle man gjerne hørt framført live.

Flere låter ville nytt godt av et naturlig musikalsk adrenalinrush. Det blir klart gjennom de låtene som fungerer best. Avsluttende «Vinter­sang» er knallsterk rett og slett fordi her får stemmen hennes dominere «i det mørkeste hjørnet». Produsent Ørnulf Snortheim tvinner i større grad sangene hennes lavmælt rundt strykere og Bernt Endré Moens nærmest Roy Bitten’ske piano. Snortheim burde skrudd opp gitaren og skapt sterkere riv i lydbildet. De mange naturlige følelsene rørt opp fra «en stille brønn» i tekstene og i Haddys sterke vokal, ytes ikke full rettferdighet i de partiene hvor produksjonen blir for ufarlig eviggrønn og «nedpå» til å matche hovedpersonens sterke og smygende sanger om mørke, tungsinn og ensomhet.
Mode Steinkjer