5
Susanna
«Go Dig My Grave»
SusannaSonata
Jeg har ventet spent på dette albumet i over et halvt år. Nærmere bestemt siden «Go Dig My Grave»-kvartetten gjorde den beste konserten jeg hørte på Kongsberg Jazzfestival i sommer.
Les om det her: Børs og katedral
Susanna Wallumrød inviterte til tre forskjellige konserter på tre dager, og begynte i den vakre kirka, med et band bestående av Tuva Syvertsen (hardingfele), Ida Løvli Hidle (trekkspill) og Giovanna Pessi (harpe). En mildt sagt uvanlig besetning, som skulle vise seg å gjøre underverker. Albumet er siden spilt inn med Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, som ikke akkurat legger en demper på akustikken. Produsert av Susanna selv, sammen med Helge «Deathprod» Sten. Lyden er sparsommelig, den tar vare på både stillhet og stort rom, og er en åpenbaring i seg selv.
Helt siden gjennombruddet med The Magical Orchestra har Susanna spesialisert seg på å sjonglere eget materiale med mer eller mindre gamle sanger fra album til album. Denne gangen er det mest av det ganske gamle. Ensemblets beste sider kommer fram når den går opp i en høyere enhet med den myke lyden av harpa, skuret av hardingfele, den forstyrrende tonene av hardt traktert trekkspill sånn som det tetter seg til i Joy Divisions «Wilderness». Denne går en lang omvei forbi originalen, mens Lou Reeds «Perfect Day» er mer som forventet. Også som den eneste av sangene som er allment kjent, kanskje litt for kjent for sitt eget beste.
Det er ikke sånn at Susanna ikke lager sanger selv. Før jul kom selveste Bonnie ’Prince’ Billy med sin innspilling av hele hennes album «Sonata Mix Dwarf Cosmos». Men Susanna har bare laget én av melodiene denne gangen, tonesettingen av Charles Baudelaires «Invitation To The Voyage». Til gjengjeld blir dette en magisk sang, som hun framførte i alle de tre sammenhengene på Kongsberg. Den ble best med denne kvartetten, og nå er den blitt høydepunktet på albumet også, der Susanna igjen måler stemme med noen av fineste engelske folkesangerne fra vår tid.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
«Go Dig My Grave» tar tittelen fra en miserabel gammel folkevise, om ei jente om er så ulykkelig forelsket at hun går opp på soveværelset sitt og henger seg. En annen folkevise er «Rye Whiskey», popularisert av Tex Ritter og Nick Cave, om å brenne hjemme og drikke opp det meste selv. Etter hvert blir det enda mer hjertesorg, med enda mer å drikke til. Albumets åpningsspor ble på konserten ironisk introdusert som «en skikkelig gladlåt, altså» av Tuva Syvertsen, før Elisabeth Cottens begravelsestunge «Freight Train» rullet dystert forbi.
Nei, livet kan være vanskelig dere, og så dør man tilslutt. Det fine med sang og musikk så stor som dette, er at det blir lettere å holde ut så lenge det varer.
Slippes 9. februar