5
Ry Cooder
«Prodigal Son»
Fantasy
Ry Cooder har vært en forgrunnsfigur i den mest erkeamerikanske musikken i snart 50 år. I likhet med mange andre fra sin generasjon ser det ut som han har fått et oppsving på sine eldre dager, med en jevn strøm av nye sanger som både tar vare på hans store fortid og forholder seg til verden i dag med skarpe observasjoner av tingenes tilstand.
Det nye albumet begynner med en versjon av The Paradise Singers’ gamle «Straight Street», om å komme seg ut av syndens pøl og begynne et nytt og bedre liv. «I used to live on Broadway/Right next to the liar’ place», heter det der. Vi vet ikke om hvem som var løgneren den gangen tidlig på 50-tallet, men i dag ligger Broadway rimelig nært nok til Trump Tower til at det tjener Cooders formål. Enkel sarkasme forkledd som salmesang, men moro også.
Les også: Fant frihet for musikken i Norge
Ry Cooder ga ut albumet «Election Special» i 2012, et godt organisert angrep på høyrekreftene som var i sving før dette årets presidentvalg i USA. Cooder gjorde sitt beste for å sikre gjenvalget av Barack Obama. Det vil si, kanskje ikke sitt aller beste, fordi engasjementet gikk litt ut over den musikalske utførelsen. Holdningene hans er de samme nå, men metoden er annerledes. For å få fram budskapet framfører han gammel blues, country og spirituals, og noen egne nye sanger som passer veldig godt inn i denne stemningen. Engasjementet er like sterkt, men ikke like eksplisitt konkretisert i tekstene. Det er likevel ingen tvil om hvorfor Cooder trekker fram igjen Blind Willie Johnsons snart 100 år gamle «Everybody Ought To Treat A Stranger Right» i våre dager.
Langt mindre kjent er den omtrent like gamle vekkelsessangen «You Must Unload» av Blind Alfred Reed, en sang som refser kristne som setter egeninteresser foran religionens budskap:
«You money loving Christian, you refuse to pay your share/You must unload, you must unload/You want to get to heaven on the cheapest kind of fare».
Dette er formaninger vi skulle tro var unødvendige etter hundre år med folkeopplysning, men noen kristne fortsetter å samle inn penger til seg selv, omfavnet av politikere med kors på halsen og jugekors bak ryggen. Det er nesten som det går kaldt nedover ryggen når vi tenker på at dette fortsatt er både norske og amerikanske tilstander på høyeste plan.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Cooder har spilt inn albumet sammen med sønnen Joachim. Han kunne fått med seg hvem som helst av støttespillere. Han har vært en av den organiske musikkens mestre, vi må jo undres over at han foretrekker å konstruere lydbildet i studio, men det går ikke an å høre at dette er lag på lag av lyd. Det låter mer enn skittent nok med forvrengte gitarer og klaskende trommer. Hard musikk for harde tider. De sterke religiøse referansene er med i Cooders egne sanger også. Spesielt er «Jesus And Woody» rørende – en sang der Jesus kaller Woody Guthrie til seg ved den himmelske tronen, og ber ham synge litt for : «So sing me a song/about this land is your land/and fascists bound to lose» ber Jesus og minner om at han i sitt eget liv satte mer pris på syndere enn fascister. «Now they’re starting up their engine of hate/don’t it make you feel lonesome and blue/yes I was a dreamer, Mr. Guthrie, and you were a dreamer too». Jeg er redd disse drømmene heller ikke denne gangene er nok til å gjøre verden til et umiddelbart bedre sted å være, men det er godt å høre på så lenge det varer.
Spiller på Notodden Bluesfestival 2. august.