Salif Keitas største øyeblikk

Salif Keita fra Mali er en av de største afrikanske stjernene også i Europa, kjent for sitt sosiale engasjement formidlet gjennom en strøm av energi, dansbare rytmer, harmonier og sanger som tiltaler hver og en av oss med fornavn. En musiker, artist og ikke minst en historieforteller som formidler allmenne følelser og temaer på et språk man ikke behøver å skjønne for å forstå. Lørdag 5. november spiller han på Cosmopolite i Oslo.

Han skulle bli lærer, men foretok den omvendte klassereisen da han, som nedstammer fra Sundiata Keita, mandinkakongen som grunnla Mali i det 13. århundre, istedet valgte drømmen om å bli musiker. Dette at en mann av kongelig opprinnelse valgte musikken skapte furore i 60-tallets Mali. Han ble sparket ut av skolen og dannet et gateband som etter hvert førte til fast bandjobb i det nå legendariske Super Rail Band, det statlig finansierte jernbaneorkesteret i Bamoko. Resten er historie.

LES OGSÅ: Håpet i musikken

Det var i Rail Band han først traff makkeren Kante Mafila. Sammen dannet de bandet Les Ambassadeurs, med utgangspunkt i Elfenbenskysten og Guinea, før han i 1984 flyttet til Paris og befestet storheten og den gylne stemmen som soloartist, med plater som «Soro» (1987), «Ko-Yan» (1989) og «Folo» (1995).

Stikk i strid med de fleste musikere fra Mali kommer han ikke fra en såkalt «griot»-familie. Han er selvlært, en sanger hvis lyse stemme har trollbundet publikum uten at mannen bak stemmen kan vise til «riktig» bakgrunn. Og selv om han i dag er en musiker med en imponerende produksjon og en karriere som strekker seg 40 år tilbake, er hans musikalske gjerning langt fra en selvsagt affære.

«Å bli født som albino i Afrika» er en tragedie, sier Keita selv. I et land der over 75 prosent av befolkningen er analfabeter, blir mistro og uvitenhet en del av tilværelsen, og dette rammer mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor. Siden han var i Norge sist har også hjemlandet hans gjennomgått store omveltninger, hvor forfølgelse, Krig og uro en tid utfordret musikken som kunstform og musikernes eksistens gjennom forbud og forfølgelse. Selv har han uttalt at «musikken er et eget sted, et sted for å erklære fred og for å skape fred». Forvent fest og fred i Oslo. Å se han på scenen er fortsatt en begivenhet.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Følgende album av Salif Keita anbefales før en kveld i hans tegn:

«La Difference» (2010)

Salif Keita er i kjent landskap på «La Difference», som er mer et prosjekt skapt av overskudd og gode intensjoner, enn av plutselig kreativ virketrang. Eller la oss heller kalle platen et utslag av kvalitetstid, utført med atskillig eleganse og vakkerhet, og som kompenserer for energien fra «Moffou» og «M’Bemba» med en intensitet som gjør denne platen til en perfekt avslutning på trilogien disse tre albumene danner. «La Difference» er laget for å utgjøre en forskjell, en personlig plate hvis tematikk skal utviske fordommene som han selv er blitt gjenstand for i en kultur der det å være født som albino betyr ulykke. Og for en hyllest til den menneskelige styrken det er blitt! Koringene er utsøkte, musikken lett duvende og full av vakre og ettertenksomme harmonier, der Keitas berømmelige gullstrupe brukes for alt den er verdt. Høydepunkter er «Seydou» og «Folon»i omarrangert tapping.

«Moffou» (2002)

En overveiende akustisk plate, men så episk og romslig i lydbildet at den kunne ikke vært større om han så hadde satt alle pluggene i veggen i sin egen klubb i Bamako. «Jeg ville lage et akustisk album, men ikke slik jeg tidligere har laget dem. Jeg søkte min egen oppskrift på hvordan det kunne gjøres, fant fram til unge maliske musikere, jobbet med dem og øvde med dem. Så fikk jeg inn Kante Mafila for å legge sin hånd over prosjektet. Og voila! Platen var lagd», sa Keita til Afropop om produksjonen som står igjen som en av hans aller beste. «Moffou» er noe av det mest atmosfæriske og fascinerende som er kommet ut fra Vest-Afrika, enten det er spensten og eksplosjonen i gitaren som drar i gang «Madan» før koret setter inn, eller den menneskelige nerven som ligger i Keitas egen soulfulle sang i en låt som «Yamore», en inderlig duett med Cesaria Evora, nærmest for å understreke båndet mellom det panafrikanske musikkontinentet og Evoras musikalske verden som strekker seg fra Kapp Verde til Karibia.

«M`Bemba» (2005)

«M`Bemba» er en fantastisk plate som følger opp «Moffou» i stil, med glitrende musikere som gitaristene Ousmane Kouyate og Kante Manfila, og ikke minst Toumani Diabates nydelige koraspill. 56 år gammel understreket Keita med denne platen at han fortsatt var Afrikas udiskutabelt største stjerne. «M’bemba» er bilde på Keitas store «hjemkomst», og på en artist som har brukt hele sin karriere til å kombinere paradoksene. Tittellåten er platens tematiske brannfakkel, som i ånden påkaller m’bemba «den gamle», mandinkaenes krigerkonge og Keitas forfader. Gjennom tekstene påpeker han forskjellsbehandlingen og intoleransen som har bredt seg i mandinkasamfunnet, mot fritenkere, mot nytenkning og personer som Keita selv. Høydepunkter er «Ladji», «Yambo» og «Tu vas med manquer».

«Folon» (1995)

Keitas femte album og det som utgjør aksen i hans «mellomår», etter at Joe Zawinul produserte platen «Amen» for et globalt publikum og han flakket sjangervill mellom Vest-Afrika og Europa. På denne platen var han imidlertid seg selv igjen, stødig stående i blåserrekka og inspirert av sin store ledestjerne Nelson Mandela. Sangen «Mandela» står sentralt på platen der afropopen igjen får lov til å dominere lekent blant solide musikere, produsert av Jean-Phillipe Rykiel.

«Talé» (2012)

«Talé» var albumet Keita selv omtalte som å dra ut proppen på alt han har gjort fra før av. Møtet med Gotan Projects Phillipe Cohen Solal, som produserte, driver han i åpenbart nye retninger i en lett og overraskende dansbar miks av kjent og ukjent. Forankringen er uansett tydelig og ekkoet fra Keitas senere store plater som «Moffou», ««M‘Bemba» og «La Difference» - og klassiske album som «Folon» - smyger seg inn som velkomne strømninger under den sløyt energiske overflaten. Gjesteartister som Roots Manuva, Manu Dibango og Esperanza Spalding byr på musikalske dialoger som beriker en plate og en lydverden hovedpersonen selv åpenbart trives i.