POP
Leonard Cohen
«Popular Problems»
Columbia/Sony
Leonard Cohen roer ned melodien. Vi trodde ikke det gikk an å bli så mye roligere, men han har alltid likt at det går sakte, synger han i åpningslåten «Slow». «It’s not because I’m old», forklarer han, heller ikke på grunn av livet han har levd. Nå setter han sin ære i å komme sist fram. Den canadiske sangeren fortsetter å imponere, i sitt eget tempo, og tar seg god tid til å fortelle historiene sine. Vitsen om at 33-platene hans gjorde seg best på 45 er i dag mer utdatert enn Cohen selv.
I sangene på Leonard Cohens forrige album, «Old Ideas» fra i forfjor, var han veldig opptatt av å være gammel. Denne gangen er ikke alderen like påtrengende. Som poet er han mer opptatt av å finne sin egen fred i sjelen. Som i «Almost Like The Blues», der han dveler ved alle inntrykk han må ta inn over seg: Krig, tortur, drap, og dårlige anmeldelser. Det høres ut som noe Kanye West kunne sagt i fullt alvor, men fra Cohen blir det en slags betraktning om menneskets alminnelige elendighet - og lengselen etter personlig frelse. Med en aldri så liten porsjon selvironisk humor.
Leonard Cohen har skrevet de nye sangene sine sammen med Patrick Leonard. Han var også med forrige gang, selv om han i utgangspunktet ikke er en opplagt samarbeidspartner - en mann som først og fremst er kjent for å ha skrevet «La Isla Bonita» og flere andre av Madonnas mest kjente sanger på 80-tallet. Cohens nye sanger er et stykke unna dette. Sammen har de to funnet fram til et behagelig lydbilde som passer til ettertenksomheten. Dette høres ut som en definisjon av americana, med blues, jazz, soul, gospel og country, uten at det noen gang bare er én av delene.
Stemmen til Leonard Cohen er fortsatt et bemerkelsesverdig fenomen. Så lenge det fantes telefonkataloger ble det påstått at noen kunne synge den og få folk til å høre etter. Leonard Cohens kunne sannsynligvis fått mange til å reagere sterkt følelsesmessig med å lese opp den nye Stortingsproposisjon 130 L (gjennomføring av direktiv 2012/17/EU om sammenkobling av sentrale registre, handelsregistre og foretaksregistre). Han hvisker for det meste, overtalende i et dypt leie, og når han forsøker å være melodisk nærmer han seg Tom Waits i vokal rust. Ekstra effektivt i «Samson In New Orleans», med en sørgelig begravelsesstemning. Eller i romantiske «Did I Ever Love You», der kordamene bryter ut i et søtt bluegrassaktig refreng som en komplett kontrast til Cohens egen maskuline stemmebruk. En enda større kontrast kommer i «Nevermind», der Cohens nesten skremmende personlige anger blir avbrutt av spirituell sang av Donna DeLory.
Hver sang er et kapittel for seg. Men lyrikken er ikke alltid like lettfattelig. «Born in Chains» belyser hans jødiske bakgrunn med bibelske referanser, men går sine egne veier videre. «A Street» skal være skrevet etter 11. september i 2001, uten at det går klart fram av innholdet. Vi vet heller ikke hvem Leonard Cohen hyller i avslutningslåten «You Got Me Singing», men her er i alle fall meningen helt klar. Etter en referanse til «the hallelujah song» slår akkompagnementet igjen over i smektende countryaktig korsang, og albumet slutter så vakkert som det går an. Her får Cohen også fortalt at han har lyst til å holde på en stund til. Et nytt album skal visst virkelig være halvferdig. Ingen grunn til å gi seg med dette, tydeligvis.
Slippes 22. september. Strømmes på flere nettsteder nå.