Gitarkjempen Terje Rypdal var gjest med jazztrioen Elephant9 på Øyafestivalen lørdag.

Rypdal satt i skyggen

Terje Rypdal, hvor ble det av deg i alt elefantmylderet?

KONSERT

3

Elephant9 med Terje Rypdal

Amfi, lørdag

Det var godt å se gitarhelten og jazzkjempen Terje Rypdal (68) på Øya-festivalens hovedscene, men det var jommen ikke godt å høre ham, som æresgjest med den norske rockjazz-trioen Elephant 9.

En Terje Rypdal-revival har boblet under overflaten i noen år nå. Han har lagt grunnlaget for så mye av det vi nå hører i hvordan ny norsk jazz uredd blander seg med gitarrock. Når Terje Rypdal-plater som "Bleak House" (1968) og "Odyssey" (1975) er blitt nyutgitt de siste årene, vekker de igjen oppsikt, med sin friskhet og kraft.

I den senere tiden har jeg tatt opp den noe usunne hobbyen med å tråle NRK TV-appen for gamle jazzopptak. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var Terje Rypdal med kvartett gjøre "Waves" live i NRK-studio på slutten av 1970-tallet (se ca 10 min uti). Det fremsto slående kontemporært (bortsett fra genserne) og ville vært et høydepunkt på hvilken festival som helst i dag .

Men altså, godt at Elephant 9 har funnet sammen med Terje Rypdal og kommet til Øya. På papiret, det vil si på plate, er det en klar logikk i dette møtet. Elephant 9s feite 70-tallsaktige sound inspirert av progrock og jazz, tangerer Rypdals egne lignende eksperimenter på 70-tallet. Rypdal og trioen har gjort konserter sammen gjennom et års tid allerede, på festivaler og slikt før. Man skulle trodd at de hadde hatt tid til å finne bedre ut av det sammen enn det virket på Øya.

På scenen stilte Rypdal i svart, sittende med sin vakre røde Stratocaster, og et brett med effektpedaler foran seg, som han forsiktig skrudde på, mens Elephant 9 satte i gang og kjørte på. Rypdal kom liksom ikke inn i musikken, de slapp ham ikke helt til. Han ble sittende som en hvilende kjempe, det var som om de tre i bandet glemte at en av norsk musikks virkelig store instrumentalister satt ved siden av dem. Bare i glimt kom han gjennom, for eksempel i  "Psychedelic Backfire", med sine karakteristiske langstrakte toner framkalt gjennom nesten kjærlig intens jobbing med vibratoarmen.

Dessuten minner Ståle Storløkkens metalliske keyboardlyd litt om el-gitar, som gjorde at de ble spillende oppå hverandre og at Storløkken overdøvet Rypdal. Det var en bra Elephant 9-konsert, men som Elephant 9 og Terje Rypdal-konsert føltes dette dessverre som noe av en forspilt sjanse.

Les også: Elediller eller krokofanter - plateanmeldelse Elephant9 m/Reine Fiske